Cecilie Staudes blogg

Det var spørsmålet jeg fikk fra journalist Ingrid Hauglund i NRK Rogaland her forleden. Saken var i opptak, så jeg er usikker på når den kommer, Likevel ble jeg inspirert til å synse litt om problemstillingen her.    

Først og fremst handler vel dette om at nettbruken har blitt en del av hverdagen vår. Mennesker har fått et økende behov for å møte andre, dele opplevelser og situasjoner fra livene våre og få tilbakemeldinger. Samtidig er det noe med det å vise hvem vi er.  En form for personliggjøring er noe av det vi forventer oss av folk i sosial medier.  På lik linje med at statsministeren vår legger ut Spolify-lista si på Facebook, har vi andre som gjerne vil vise hvem man er gjennom å dele egen fortreffelighet eller treningstips med andre. Dette er en utvikling i form av et deltagerdemokrati jeg tror vil drives fram med ytterligere kraft i tiden som ligger foran oss – enten det dreier seg om personlig trening, politikk, organisasjonsutvikling eller annet.

På spørsmålet om hvem det er som legger ut slikt, prøvde jeg å få frem at jeg tror det er to typer av Facebookbrukere. Du har de som er bevisst på å utnytte de muligheter sosial medier gir for å bygge en ønsket merkevare av seg selv. Særlig gjelder dette bant ungdommen, som mer enn eldre har selvpresentasjon og det å opprettholde eget selvbilde som viktig motiv for å være på Facebook. På den andre siden har du de treningsglade menneskene som ønsker å benytte seg av de muligheter sosiale medier gir for å innhente informasjons om trening og dele av sin kunnskap med andre. Jeg tror det er flest av sistnevnte. Det å dele treningserfaringer med venner i nettverk tror jeg kan bidra både til egen og andres selvutvikling på treningsfronten.

Journalisten var også veldig opptatt av om alle la ut treningsoppdateringer faktisk trener selv. I hovedsak tror jeg det ja. Min erfaring er at de fleste som legger ut personlig informasjon, i fullt navn, ønsker å presentere det virkelige bildet av seg selv. Den gjennomsiktigheten vi har i de sosiale mediene gjør at motsatt lett kan bli avslørt gjennom korrigering av andre som av ulike grunner kjenner den virkelige historien. Når det er sagt pynter nok folk litt ekstra på, legger på en kilometer eller to for å virke i enda bedre form enn det man kanskje er. Har nok gjort det selv også noen ganger, det er noe med den glansingen av seg selv vi ofte ser på Facebook. Som Øyvind Solstad skrev i en tweet til meg – noen ganger sminker vi oss, andre ganger ikke. Han har jo helt rett. Innimellom ønsker vi å ta oss best mulig ut, enten det dreier seg om å vise hvor sporty vi er eller at vi legger ut ekstra fine bilder av oss selv som viser hvor vellykkede vi er. Andre ganger er det kanskje mer hips om haps…

Om hva man ut av å ”skryte” på Facebook kom også opp som et spørsmål. Jeg nevnte noe om at de nye kommunikasjonskanalene fører til at terskelen for å ta kontakt senkes. Det kan ofte være lettere å poste en melding på Facebook enn å ringe eller oppsøke privatpersoner eller ansatte i virksomheter og møte dem ansikt til ansikt. Dette åpner opp et rom for tilbakemeldinger og respons som er stort. Men sosiale medier blir aldri mer enn det vi brukerne gjør dem til. Uhemmet skryt av egen fortreffelighet på Facebook tror jeg fort vil oppleves lite verdifullt å følge med på. Resultatet tror jeg heller vil bli at folk ikke lenger ønsker å følge slike, og avfølger eller sletter den type «venner»  fra sitt nettverk.

Vel, det var det, angrer litt på at jeg ikke fikk frem at jeg skal delta på Sentrumsløpet i morgen. Men for all del, det må vel lengere distanser til for at det skal være en opplysning som imponerer….

Her forleden ble resultatene fra en rykende fersk undersøkelsen om Norske virksomheter på Facebook presentert. Selv var jeg så veldig heldig å få sitte i et såkalt ekspertpanel, sammen med flinke Ingeborg Voland og Christian Kamhaug. Målet med undersøkelsen var å kartlegge hvor langt norske virksomheter har kommet på Facebook, hvor mye ressurser som allokeres og hva bedrifter føler de får igjen for satsingen. Og for fullsatt sal i den fine Gimle kino, fikk vi i en hel time komme med våre betraktninger omkring tallene som ble lagt frem. Seansen ble ledet av hyggelige Jørgen Helland.

Min generelle kommentar til undersøkelsen er at til tross for at bruken av Facebook øker i norske virksomheter, viser tallene at vi i det store og det hele fortsatt er i en tidlig fase av sosiale medier – selv om noen definitivt er kommet lenger enn andre. Etter hvert som virksomheter blir flinkere tl å bruke dem, tror jeg også de vil oppleves mer nyttige. Da vil også aktiviteten øke og større deler av markedsbudsjettene vies aktivitet i sosiale medier.

Oppløftende er det å se at stadig flere innser at det må settes av ressurser. Men i stor grad tror jeg fortsatt det er ildsjelene som driver satsingen fremover. Mange av disse kjemper en hard kamp for å overbevise sine ledere om nytteverdien av å etablere seg og satse i sosiale medier. Bred forankring, som innbefatter ledelsen, er avgjørende for å lykkes. I tillegg tror jeg stadig flere vil erfare at det ikke er gitt at det er markedsavdelingen eller kommunikasjonsavdelingen alene som skal utføre arbeidet i sosiale medier. Sosiale medier er strategiske virkemidler for hele virksomheten, ikke bare for markedsføringsapparatet.

Verdi også av ikke-økonomisk karakter
Nettbruken har blitt en del av hverdagen vår. Den største endringskraft er drevet fram av det sosiale. Likevel er det mange som famler, driver mest med monolog fremfor å være i dialog. Undersøkelsen bekrefter fenomenet. De fleste anser Facebook som en ren lytte- og profileringskanal, fremfor å erfare at det å åpne opp og bli inspirert av sine egne kunder, kan gi et bedre grunnlag for å skape verdi, for virksomheten såvel som kundene. Verdi av økonomisk, men vel så viktig, av ikke økonomisk karakter. Fordi bedre opplevelser i seg selv er et gode. En grunntake er at troen på åpenhet og deling, skaper innovasjon og bygger tillit. Åpenheten gir kunden trygghet, og når demokratiet gjødsles på denne måten endres også premisser for markedsføring og kommunikasjon.  Det vil i så fall bety at mennesker, organisasjoner og bedrifter som i dag erverver seg kunnskap om god sosial mediebruk, vil skaffe seg et klart fortrinn framfor de som velger å utsette eller snu ryggen til.

Innskrenket og trangsynt perspektiv
Oppsiktsvekkende synes jeg det er at kun 2 av 5 virksomheter på FB har konkrete mål for det de gjør der. Uten mål er det vanskelig å gjøre seg opp en mening om hva man har fått igjen for tid og penger om er brukt. Effektmåling i sosial medier er imidlertid vanskelig. Mange ser kun på pengeverdien av markedsføring i sosial medier når effekten av egen innsats skal måles. Det mener jeg er et innskrenket og trangsynt perspektiv. Facebookfans, retweets, sidehenvisninger og positivt og negative kommentarer på blogg mener jeg ikke måles i kroner og øre slik tradisjonell markedsføringsinnsats måles. Men det betyr ikke at de er uten verdi. Heller tvert i mot. Snarere bør de sees på som ledende indikatorer på verdiskapning, som igjen kan føre til økonomiske gevinster – mer på lang sikt. Etter hvert som kunnskapsnivået om hvordan de sosiale mediene kan utnyttes vil dyktige markedsførere også anerkjenne den måten markedsføring i sosiale medier kan levere langsiktige gevinster, og utvikle strategier og beregninger tilpasset dette. Jeg tror også det handler om å utvide horisonten, skape en forståelse for at bruken av sosiale medier må settes inn i en større demokratisk ramme der økt deltagerdemokrati og bedre samtaledemokrati er to viktige elementer for motivasjon av mer og bedre bruk av sosiale medier. En slik tankegang handler ikke bare om å skape positiv avkastning, men også om å redusere uforutsette negative avkastninger i fremtiden.

Samtalepreget og verdiforankret kommunikasjonsmønster
Mye av dette er også utgangspunktet for at jeg dette semesteret har brukt mye tid på å justere kurset mitt i sosial medier her på BI. Vi ser en klar tendens til endringsvilje både blant merkevarer, politikere, byråkrater, næringsliv og mediehus i mer sosial retning. Vi ser stadig flere eksempler på at man beveger seg i en retning der forankringen, samtalene og interaksjonen, personlighet, delekultur, åpenhet, raushet og relasjons- og verdiskaping trenger noe av den tradisjonelle kommunikasjonen til side. Endringer i denne retning hviler på forutsetningen om at man ser på vennene og Likerne sine på Facebook, følgerne på Twitter og leserne av bloggen din som likeverdige samtalepartnere. Samtalepartnere som man kan lære mye av. Det vil jeg bruke mer tid på i kurset, konsentrere meg om de muligheter og utfordringer som mer personlig, samtalepreget og verdiforankret kommunikasjonsmønster innebærer. De virksomhetene som virkelig forstår hva det innebærer å være en sosial organisasjon, vil være de jeg tror har best forutsetninger for å lykkes i sosial medier. Det var mitt siste ord i paneldebatten.

Fredag i forrige uke holdt Svein Tore Marthinsen og jeg en workshop om sosiale medier for fire kjøpesentre. Det har vi aldri gjort før. Forespørselen kom etter at jeg var så heldig å få sitte ved samme bord som hyggelige Nanna Skipper Grønli på et 50-årslag for en felles venn i vinter. Som vanlig pratet jeg i vei om det jeg til daglig er engasjert i og tror på. Et par måneder senere ringte hun, takket for sist og lurte på om vi kunne lage et skreddersydd opplegg om god bruk av sosiale medier for Holmensenteret, Liertoppen, Buskerud og Krogstad kjøpesenter og House of Oslo. Slides fra foredraget finner du her:  http://www.slideshare.net/marthinsen/workshop-i-sosiale-medier-for-kjpesentere 

Deltagerdemokrati                                                                                                                                             Men noe tradisjonelt kjøpesenterforedrag med ren markedsføringsprofil ville hun ikke ha. Hun ville at vi skulle inkludere et samfunnsmessig perspektiv. Og nettopp dette er noe av grunnen til at jeg har valgt å jobbe med statsviteren Svein Tore. Fordi vi sammen ønsker å skape noe som løfter blikket ut over det rent PR- og bedriftsmessige. Derfor setter vi bruken av sosiale medier inn i en demokratisk ramme der økt deltakerdemokrati og bedre samtaledemokrati er to viktige elementer for motivasjon av mer og bedre bruk av sosiale mediekanaler. I dette ligger det en grunnleggende forståelse for at det å møte andre, dele opplevelser og ytringer og gi og få tilbakemeldinger blir stadig viktigere for de aller fleste av oss. 

Når demokratiet gjødsles på denne måten, endres også premisser for markedsføring og kommunikasjon – også på kjøpesentrene. Nye arenaer som Youtube, Facebook, Twitter og blogg, fører til at senterets kunder gis bedre muligheter for å delta og ytre seg. Skal kjøpesentrene møte kundene på disse kanalene på en god måte, så fordres det at man forstår sosiale mediers kultur og fellestrekk, samt skaffer seg kunnskap om de ulike kanalenes egenart. Den kommunikasjonen som fungerer ett sted, fungerer ikke nødvendigvis et annet sted. En kunnskap og en forståelse som mange pr i dag ikke har fordi det fremdeles er nytt. 

Kjøpesentere som har kommet lengst i å posisjonere seg i sosiale medier, deriblant Strømmen Storsenter, bruker i dag de nye kommunikasjonskanalene til å utvikle seg i tråd med kundenes forslag og tilbakemeldinger.

Kunder av slike kjøpesentere kan i dag spille inn forslag og gi tilbakemeldinger 24 timer i døgnet, noe som kan tilføre både produktutvikling og deltakerdemokrati ny vitalitet.                                                 

Nye kommunikasjonsmønstre skaper brytninger fordi vanene våre utfordres og endres. Mange ildsjeler i kommunikasjonsavdelinger rundt omkring i både kjøpesentere, kommuner og organisasjoner kjemper i dag en hard kamp for å overbevise sine ledere om nytteverdien av å etablere seg og satse i sosiale medier. Bred forankring, som innbefatter ledelsen, er avgjørende for å lykkes.  

Hvordan kan et kjøpesenter utnytte det potensialet vi mener ligger i de soiale mediene?  Først og fremst tror vi på at det å åpne opp og bli inspirert av sine egne kunder kan gi bedre grunnlag for å skape verdi for og på senteret. Verdi av økonomisk, men vel så viktig, av ikke-økonomisk karakter. Fordi bedre opplevelser i seg selv er et gode. En grunntanke er at troen på at åpenhet og deling, skaper innovasjon og bygger tillit. Åpenheten gir kunden mer trygghet. Kjøpesenterene kan bruke disse mulighetene hvis de våger framfor å tenke at dette er så nytt og usikkert at vi fortsetter som vi pleier. Gevinster kan høstes på minst tre måter: 

1. Økt intern entusiasme. Både ved at de interne kommunikasjonsverktøyene blir bedre, men også ved f.eks. at ansatte synliggjøres i den eksterne kommunikasjonen. Det kan gjøre at de ansatte opplever at de blir mer sett og verdsatt, noe som i sin tur gjør dem mer fornøyd. |

2. Kundepleie. Dagens kunder har ofte mange valgmuligheter. Kjøpesentere kan slett ikke ta sine kunder for gitt. Kunder må pleies. Sosiale medier er egnede kanaler å pleie sine kunder i. Kunder som opplever at de kan påvirke egen kjøpsopplevelse, og som merker at kjøpesenteret viser at det setter pris på dem, føler seg sett og verdsatt. Det kan skape økt lojalitet. 

3. Kundeverving. Å pleie gamle kunder er ikke nok for kjøpesentere som ønsker å beholde sin posisjon eller vokse. For gamle kunder faller fra. Enten fordi de velger seg andre tilbydere, fordi de flytter fra distriktet eller fordi de dør. Derfor må nye kunder verves. Synlighet i sosiale medier, og tilstedeværelse på de arenaene som flere og flere mennesker oppsøker informasjon og deltar i interaksjon, er en vei å gå. 

Utfordringer                                                                                                                                                            Mer bruk av sosiale medier skaper også utfordringer. Utfordringer som kan bli til fallgruber hvis man snur ryggen til dem i stedet for å gå inn i dem for å løse dem. Sosiale medier synliggjør mange gråsoner mellom det private og det offentlige livet. Kan vi være private i det offentlige og deloffentlige rommet som sosiale medier gjerne er? Den hurtige spredningen åpner et rom for at ting som er ment som private, fort blir offentlige. Jo høyere oppe du er i systemet, jo mindre privat kan du være fordi du oppfattes som en offentlig person 24 timer i døgnet. 

Språket vårt møter også en utfordring. Det skriftlige møter det muntlige. Hvor muntlige bør vi være? Hvor mange smiletegn og hjerter er det ok at vi slenger på for å kompensere for manglende kroppsspråk?  Når vi oppretter Facebook-kontoer, blogger og Twitterprofiler får vi også en form for redaktøransvar. Tar vi det? Er vi kritiske nok til hva vi legger ut av egne ytringer og andres synspunkter på våre profiler? 

Klagebehandling                                                                                                                                                     Når et kjøpesenter oppretter en profil på Facebook, så må det også forvente at kunder som er misfornøyd tar kontakt der. Hvordan håndterer senteret åpne klager? Og bør man behandle klager åpent, eller lukke klagebehandlingen? Nedenfor ser du et slikt eksempel. En kunde på Buskerud & Krokstad senter fortalte nylig på senterets Facebook-vegg hvordan barnevognen som datteren hans lå i, ble klemt i stykker i av en defekt heis på senteret. 

Kunder som åpent forteller om sine opplevelser, vil vi se mer av i årene som kommer. Fordi deling og åpenhet er på vei inn. Til det beste for begge parter. Også for demokratiet vårt.

Rett før påske holdt jeg foredrag om sosiale medier på en videregående skole i nærheten der jeg bor. Utgangspunktet var en økende irritasjon blant lærere over elevers nettbruk i timene. Flere var enig i at innføring av restriksjoner som forhindrer at elever surfer på nettet i timene på alle videregående skoler, er helt nødvendig.

Internasjonale skoler har lenge vært ledende på å ta i bruk ny teknologi for å oppnå en mer effektiv og dynamisk arbeidshverdag. Vågalt og sjokkerende er det derfor at økt bruk av sosiale medier som arbeids- og undervisningsverktøy akkompagneres av skepsis og motstand i norsk skole. Men overraskende er det ikke. Når sosiale medier endrer hvordan vi forholder seg til våre omgivelser, utfordres også herskende måter å gjøre ting. Å ta del i samtalene, posisjonere skolen/læreren og til og med samarbeide med elever (og foreldre), krever at fagkrefter og ledelse engasjerer seg i dialog. Det kan føre til selvransakelse for mange av dem

Skolen har et ansvar for å utvikle elevenes digitale kompetanse. En kompetanse jeg mener også bør omhandle hvordan sosiale medier fungerer, brukes og utnyttes. Kunnskapsløftet fra 2006 vektlegger at elever skal kunne bruke digitale verktøy som en basisferdighet på lik linje med de andre grunnleggende basisferdighetene som handler om å skrive, lese, regne og uttrykke seg muntlig. I dag, seks år senere, står vi nærmest på stedet hvil i å ta i bruk datamaskin og internett i undervisningen.  

Selvfølgelig skal ikke elever sjekke Facebook i timene, når læreren underviser. Akkurat på lik linje med at elevene ikke skal rope høyt eller sende lapper. Men når skolen, som den fremste bærer av kunnskap, deltakelse, framtid og kritisk tenkning i et demokratisk land, vurderer å legge ned forbud mot de mest brukte kontakt- og debattskapende kommunikasjonskanalene vi i dag har, gir det gale signaler. Mest av alt vitner det om en frykt i blant lærere og rektorer for alt som er nytt og uvant, i stedet for å se på hvordan et nytt og sosialt medielandskap kan bidra til å styrke skolens faglige arena.

I følge OECD er manglende motivasjon en av de største truslene mot kvalitet i norsk skole. Et viktig tiltak i den forbindelse mener vi er å tilrettelegge undervisningen mer etter hva ungdom er opptatt av.  Et skritt i riktig retning er at lærere må tilegne seg kunnskap om hvordan elevene samhandler med hverandre i det daglige, der Facebook er den viktigste infrastrukturen. Hva deler de med hverandre, hvordan bruker de ulike medier når de skal lære noe de er interessert i?  Dialog i nettsamfunn, utveksling av kunnskap på elevblogger og samtaler gjennom diskusjonsgrupper på tvers i nettforum, representerer et interessant alternativ til vanlig undervisning gjennom dets evne til å engasjere elevene i menings-skapende og kreative prosesser. Her snakker vi om prosesser både av akademisk og ikke-akademisk karakter, som berører både personlig og faglig kunnskap hos eleven. Det synes uoppdaget på mange skoler….

Denne uken hadde jeg tenkt å skrive om spamming. Men jeg tror snarere det blir et innlegg om å skape gode nettkulturer.  På den annen side, de to tingene henger kanskje litt sammen? Det er ulike meninger om hva som er spam på nett. De fleste tror jeg knytter det til meldinger du helst ikke vil ha. Som for eksempel slanketweetsene noen er så «vennlige» å sende ut for meg med jevne mellomrom. Selv om dette er meldinger jeg ikke selv er kvinne over, skaper slikt irritasjon, for meg så vel som for andre. Om vi får gjort noe med det, er jeg imidlertid mer usikker på.

Enda verre blir det i tilfeller der det samtidig oppfordres til retweets. På generelt grunnlag retweeter jeg innhold jeg synes er verdt å dele og som også kan være relevant for mine følgere. Men oppfordringer om at jeg skal retweete diverse ting og tang virker ofte mot sin hensikt på meg. Interessant er det dog å se at mild og velmennende korrigering kan fungere. Som i tweeten under, der det tas et visst redaktøransvar gjennom korrigering av andre der vi mener det begås overtramp. På den måten kan vi i fellesskap skape en god kultur og kanskje etterhvert også et sett av uskrevne regler for god bruk.

I det siste har jeg også fått flere henvendelser på direkte melding (DM), fra mennesker som starter med en hyggelig melding der det takkes for følge. Jeg takker sjelden for følge selv, men synes absolutt det er hyggelig. Og når man først sender slike takketweets, så er det god etikette å bruke DM og ikke fellesfeeden da budskapet har liten relevans for andre enn de to det gjelder. Men når takkemeldingen etter noen dager følges opp med oppfordring om også å følge vedkommende på blogg, og det etter noen dager kommer ny DM igjen  -  med spørsmål om jeg har lest innleggene – ja da går det om mulig enda mer i vranglås for meg. Jeg har ofte vært fristet til å «oute» slike eksempler, men jeg holder de for meg selv da jeg mener hovedregelen bør være at kommunikasjon som er ment privat mellom to, forblir mellom dem. Det kan vel kanskje av og til legitimeres å gjøre unntak, men i så fall bør det være godt gjennomtenkt. Det samme gjelder meldinger fra venner og kjente, der det pent spørres om jeg kan ta turen innom Facebook-siden, eller kommentere litt på bloggen. Joda, jeg er helt enig i at det handler om å gi å ta. For å få fart på egne profiler, må du også bidra på andres. Men når fremgangsmåten blir som skissert, blir jeg fort provosert. Dette er misbruk av relasjoner og kan gå ut over egen troverdighet.

Vet jeg har sagt det før. Kanskje nesten til det kjedsommelige. Men jeg må si det en gang til; synes jeg er verdens heldigste som til stadighet får muligheten til å være med på så mye som er både lærerikt, inspirerende og ikke minst veldig morsomt. Denne uken har vært ekstraordinær. Fredag sjekket jeg inn på Lade Gård, invitert av selveste Colonialmajor Odd Reitan. Og jeg var sletts ikke alene. Sammen med meg kom den veldig hyggelige Andres R. Diaz, tidligere rapper og i dag avdelingsleder for forebyggende ungdomsarbeid i Oslo Rød Kors, Civitaleder Kristin Clemet, tidligere landslagstrener Marit Breivik og rådgiver og mentor Gunnar Flikke. (foto: flinke Lasse Berre)

Og hvorfor var vi der? Jo, fordi vi er plukket ut til å være den heldige juryen som skal bestemme hvem som skal motta Reitangruppens verdipris på to millioner kroner den 11 september. Prisen, Årets Ladejarl, som deles ut for første gang i år, skal gis til en som i særlig grad har utmerket seg og bidratt til samfunnsbygging gjennom verdibasert arbeid. Juryleder Odd Reitan sier det på denne måten:

«Mottakeren av prisen går til en som har motvirket likegyldighet og utvist mot, samt vist evne til å unne og beundre andre mennesker. Vedkommende har blitt en rollemodell og en inspirasjon til engasjement og personlig ansvar. Prisen er en æresbevisning og en belønning for å ha fulgt sine drømmer og oppnådd resultater»,

Så ikke alle som kan vinne prisen. Det nytter ikke bare å være god og snill, det må også skapes resultater.. Forslagene strømmer inn og juryen kan selv også nominere kandidater. Selv har jeg flere gode navn på blokka.

Har du forslag? I så fall vil jeg gjerne høre hvem du foreslår og hvorfor..

Her forleden ble jeg intervjuet av min tidligere student Benedikte Tonning Hansen som skriver dagsaktuelle saker som blir publisert på de nye og fine nettsidene til SBIO! Fordi jeg synes saken er relevant, og håper at det er noe av mine lesere som vil bidra med kommentarer og innspill til et tema jeg selv er svært opptatt av, tillater meg å legge ut saken i sin helhet også her på bloggen (selv om jeg vanligvis er i mot dobbeltpublisering).

Skrevet av Benedicte Tonning Hansen

I dagens samfunn stilles det et krav til bedrifters tilstedeværelse i sosiale medier. Handelshøyskolen BI er intet unntak. Med Facebooksider, Twitterkonto og blogg informerer de nåværende studenter, potensielle studenter, ansatte og samarbeidspartnere. Ved denne type informasjonsdeling åpner det seg mulighet for dialog med mottaker. 

Jeg har tatt liten prat med høyskolelektor Cecilie Staude som underviser i flere kurs på bachelorstudiet i markedskommunikasjon og varehandelsledelse på BI. Hun er også en av ildsjelene som har stor interesse for sosiale medier. Har du hatt henne som foreleser bør du være godt kjent med at hun bruker sosiale medier aktivt i sin undervisning. På bildet ovenfor er fra en debatt om Tor Haugnes’ YouTube-video og bruk av sosiale medier i skolesammenheng.

 Hvor viktig synes du BIs tilstedeværelse i sosiale medier er for studentene?

- Jeg mener det er ekstremt viktig. Det er nettopp i de sosiale mediene studenter snakker med hverandre og innhenter mye av den informasjonen som gjelder skolen. Vi kan ikke lenger forvente at studentene oppsøker oss, vi må møte dem der de allerede er og trives. Når flesteparten av de unge i dag har en profil på Facebook, så nytter det ikke for en utdanningsinstitusjon som vår å være fraværende.

Staude tror de sosiale mediene vil få økt betydning og vil endre premissene for hvordan virksomheter kommuniserer med sine målgrupper.  Det må også BI ta innover seg. – Jeg ser flere og flere eksempler på at studenter innhenter informasjon om hvilke fag de skal velge og hvilke forelesere som bør prioriteres. De utveksler kunnskap og erfaringer seg imellom, den samtalen er det viktig at BI overvåker og tar del i, sier hun.

Hva tenker du rundt de ansattes tilstedeværelse?

- Å motivere til bruk av sosiale medier blant de ansatte har ikke vært en prioritert oppgave fra kommunikasjonsavdelingen her på huset. På den annen side, bruk av sosiale medier må komme innenifra – hos hver og en. Faglige må ha en genuin lyst til å ta kanalene i bruk for å få noe ut av det. Tvungen deltagelse på Facebook, Twitter og blogg har jeg liten tro på, poengterer Staude.

- Men når jeg ser hvordan andre skoler vi liker å sammenlikne oss med fremstår i sosiale medier, blir jeg nesten trist på BIs vegne. Går du for eksempel inn på hjemmesiden til Harvard Business School, så ser du at de fagliges tilstedeværelse på Facebook, Twitter, YouTube og blogg frontes på en måte som virkelig bør inspirere. Selv følger hun flere av disse og tilføres daglig kunnskap som hun tar med seg i klasserommet og som gjør at hun oppleves mer oppdatert, har noe i tillegg til det som står i pensumbøkene.  – Her forleden sendte jeg også ut en tweet (Les; melding på twitter) til alle studentene på BI som følger meg her, med oppfordring om å følge finansbloggen til Peter Warren. Dette fordi jeg mener den tilfører verdi utover det vi kan lese om finans i læreboka.

- Jeg synes BI må ta det nye medielandskapet på alvor, både i kommunikasjon med studentene og hvordan faglige kan utløse potensialet jeg mener ligger i dem. Så langt har det vært såkalte ildsjeler her på huset har vært de mest aktive. Jeg tror det er mangel på kunnskap som gjør at det ikke er flere.  Debatten i januar, om Youtube videoen av Tor Haugnes, synes jeg var et godt initiativ. Den belyste muligheter og utfordringer det nye medielandskapet. Jeg var selv med, men synes det var synd at det var få faglige tilstede blant publikum.

Du bruker sosiale medier aktivt i din undervisning, hvilken respons opplever du fra studenter på de sosiale mediene?

- Min egen erfaring er at det er en effektiv måte å kommunisere med studentene på.  Det gir meg muligheter til å være i kontakt med studentene også mellom forelesnigene, og tilføre dem kunnskap utover det som skjer i klasserommet på svært effektive måter. Tilbakemeldinger fra studentene bekrefter at dette oppleves svært positivt og at studentene selv bidrar til felles læring er en metodikk jeg har stor tro på.

Hva mener du hovedmålet bør være for BIs plass i sosiale medier?

- Det viktigste er at de sosiale mediene BI bruker må fylles med innhold som er relevant for studentene våre.  I tillegg må vi også vise studentene at vi tar innspill og kommentarer fra dem på alvor gjennom å svare på spørsmål og oppfordre til deltagelse og engasjement. Mye av det jeg har sett så langt bærer preg av at Facebook og Twitter i hovedsak brukes som utkanaler. Når BI etablerer seg på arenaer det er en forventning om å være sosial, må også alle henvendelser besvares. Det nytter ikke med monolog på en arena der forventes dialog. Hvis spørsmålet og henvendelser fra studenter ikke følges opp, utvikles det fort en misnøye blant studentene som fort kan spre seg. Det må vi unngå.

Mener du BIs synlighet i sosiale medier er tilstrekkelig?

- Om det er tilstrekkelig må du nesten spørre studentene om. Jeg tror dog BI, som mange andre, har en del å bygge på men betydelig mer å hente. Mitt overordnede råd er å fokuserer på kvalitet fremfor kvantitet.  BI kan ha tusenvis av fans på Facebook, men hvis vi poster uinteressant informasjon, eller rett og slett for mye informasjon, vil vi ikke oppnå gevinster, men isteden bli stående som ”fyll” på andres lister, avslutter Staude.

Da er vi i gang med bokprosjekt, Svein Tore Marthinsen og jeg. Det blir spennende. Er naturlig nok opptatt av av form og innhold samsvarer med de forventninger fremtidens lesere måtte ha til en slik bok, derfor vil vi bruke våre egne nettverk til å utveksle tanker og ideer underveis.

Vi har tenkt mye frem og tilbake, Tanken var å sette boken inn et demokratisk perspektiv i første kapittel, deretter identifisere noen fellestrekk og utfordringer vi møter ved bruk av de ulike sosiale mediene, før vi gikk inn på hvordan bruken av sosiale medier kan endre ulike deler av samfunnet vårt, som journalistrollen, politikerrollen, byråkratrollen, bedriftsrollen, lærer- og elevrollen.
 
Etterhvert har imidlertid tvilen meldt seg noe. Blir det for mye gjentakelser med et slikt oppsett? Og er det ikke bedre å skrive en bok der hele kan være interessant å lese, framfor en bok der den enkelte leser trolig kun interesserer seg for et par kapitler.

Vi er i ferd med å helle mot at rammeverket bør endres, men vi er på langt nær ferdig tenkt. I øyeblikket lurer vi på å endre i retning av dette:

1. Demokrati: Konkurranse- vs. deltakerdemokrati. Demokrati mellom valgene.

2. Sosiale medier: Noen felles grunnelementer som fungerer? Samspillet med tradisjonelle medier.

3. Forankring: Vertikalt og horisontalt. Må SoMe-satsing forankres? Bør lederen gå foran?

4. Verdi: Hva skaper verdi for deg og følgerne/leserne dine?

5. Dialog: Hvordan få til gode samtaler på nett?

6. Unik: Hvordan ta med seg sin personlighet og det unike ved en organisasjon?

7. Åpenhet: Er åpenhet den beste strategien i både hverdag, krise og medgang?  

8. Utfordringer: Direkte kommunikasjon, offentlig/privat, muntlig skriftlighet, hurtighet, redaktøransvar. Hvordan løser vi utfordringene?

9. Framtiden: Sosial mediekompetanse viktigere i tiden som kommer? Vitaliseres demokratiet vårt?

Vi ønsker å lage en bok i dialog og samspill med våre lesere. Derfor er vi veldig interessert i ditt synspunkt. Du kan være med og påvirke innholdet i boken. Synes du dette siste oppsettet kan ha noe for seg, eller bør vi holde fast på det gamle? Er det noe annet en slik bok bør inneholde?

Tittelen er foreløpig «Samfunnskommunikasjon i en ny tid». Bra nok – eller finnes det noe mer fengende?

Det har vært hektiske uker. Analyseprosjektet  jeg holdt på med i høst, av partier og partiledere i sosiale medier, har gitt resultater. De siste ukene har jeg og samarbeidspartner i prosjektet, Svein Tore Marthinsen, vært  på statsministerens kontor, holdt foredrag for flere av partiene, og blitt omtalt og sitert i mange aviser. Det synes jeg er utrolig gøy. Inspirerende er det også å se og høre at analysene oppleves relevante. Det er hyggelig når vi har lagt ned så mye arbeid i dem.

Gi velgerne innflytelse
I etterkant har jeg vært ekstra oppmerksom på politikeres aktivitet i sosiale medier. Interessant synes jeg det er å se på Arbeiderpartiets nye digitale satsing. På nettsiden dittforslag.no og Twitter kan velgerne komme med forslag til partiets nye partiprogram, stemme opp og ned forslag andre har kommet med og på denne måten å nå flere enn partiet har gjort tidligere. Jeg synes satsingen er spennende. Dittforslag er også et godt eksempel på Markedsføringsguru Philip Kotlers tanker om åpen innovasjon og viktigheten av å engasjere kunden gjennom dialog fremfor å «rope ut» enveisbudskap.

Åpen innovasjon omtales som fremtidens forretningskonsept for bedrifter. Det er ingen grunn til å tro at tankegangen ikke skal være like relevant for politikere. Jeg tror på det å koble og generere ideer gjennom å knytte interne ressurser med eksterne miljøer, som bloggere, tvitrere og Facebookbrukere kan ha noe for seg. Jeg er faktisk enig med Trine Skei Grande, som uttalte under foredraget Svein Tore Marthinsen og jeg holdt om «Kan Venstre mobilisere i sosiale medier» for Bergen Venstre på fredag, at politikken kan blir bedre gjennom bruk av sosiale medier, nettopp fordi velgerne selv kan bidra med nye argumenter og delta i debatt. 

Tvitrer fra bystyremøter
Jeg har også stor tro på at sosiale medier kan bidra til å påvirke politisk engasjement. Med utgangspunkt i lav valgdeltagelse her hjemme, og særlig ungdom (fremtidens velgere) som viser liten interesse for å bruke stemmeretten, bør et felles politisk ansvar være å få også «sofavelgerne» til å stemme. Interessant synes jeg det i den forbindelse var å lese artikkelen «Tvitrer om kaffe og sjekketriks» i Bergens Tidende forrige uke. Går man kommentarene til artikkelen etter i sømmene, ser vi nok et eksempel på hvordan journalistiske nyhetskriterier og tabloidisering går på bekostning av relevante fakta. For tvitring fra bystyremøter og andre politiske arrangementer er snarere å vise respekt for velgerne sine enn motsatt. Representanter bidrar med informasjon som velgerne ellers ikke ville fått. Dette fordi mediedekningen fra mange av møtene er begrenset, fordi de ofte er mer eller mindre lukket. Derfor har det verdi å kunne dele med andre hvordan politikerne tenker og hva de faktisk gjør i de tillitsvervene som de er valgt inn i.

Utvikle politikk sammen med folket
Når Arbeiderpartiet nå gi fra seg makt til velgerne, kan det tyde på at partiet setter intensjonen om å utvikle politikk sammen med velgerne ut i livet. Når interne og eksterne ideer og krefter forenes i en dynamikk gjennom dialog i nettsamfunn, får partiet et langt større idetilfang, når velgerne raskere og forsterker dermed sin strategiske posisjon. Interessant blir det dog å se hvordan det hele følges opp. Så langt er det kommet inn 1174 forslag. Når velgerne får enkle tilganger til å påvirke og si sin mening blir det nok også en forventning til hvordan velgernes innspill håndteres viktig for troverdighet.

Her synes jeg den danske Skandeborg Kommunes idèoffensiv er inspirerende og spennende. Kommunen berømmes for sitt engasjement med borgerne preget av gjensidig respekt, anerkjennelse og belønning. På nettsiden kan innbyggerne enkelt dele sine ideer om hvordan kommunen kan forbedre seg, og følge med på «innovasjonsprosessen» fra idé til realisering. Dette er åpen innovasjon i praksis, og kan være til inspirasjon for partier som ønsker å gjøre som Arbeiderpartiet; å bruke sosiale medier som supplerende kanaler for å utvikle politikk og kanskje til og med gjøre politikken bedre, sammen med velgerne. Det kaller nå i alle fall jeg gjødsling av demokratiet….

I går var jeg så heldig å bli invitert til Dagsnytt 18 sammen med sosiolog Hedvig S.Johansen. Tema var kronprinsesse Mette Marits entre på Twitter, med egen personlig profil. Sendingen kan den som vil se her.

Som vanlig hadde jeg forberedt meg godt. Å være på direkten i TV-ruta er ingen spøk, men føler jeg blir litt      bedre for hver gang. Hadde også fått gode råd; «Pust, snakk rolig, frigjør deg fra manus og hold deg unna «i forhold til» (som regel bruker man ift. der man i stedet bør bruke «når det gjelder»). Og får du «overraskende» spørsmål fra programleder, så forsøk å svar så konkret som mulig». Flakket dog litt med blikket, famlet litt et par ganger, men i det store og det hele var jeg godt fornøyd med egen prestasjon.

Så hvorfor har Mette Marit etablert seg på Twitter. Jo, det tror jeg et av samme årsaker som hvorfor over en kvart million nordmenn er der: Det handler om Informasjonsutveksling, dialog, kunnskap, læring og deling. Og kanskje også litt tull og tøys.Twitter gir henne i tillegg en god mulighet til direkte kommunikasjon med folk, i stedet for indirekte via aviser, blader osv. Det åpner også muligheter for direkte og ærlige tilbakemeldinger fra folk, som hun kan bruke konstruktivt i sin rolle. 

Egen stemme
I utgangspunktet synes jeg det er tøft at Mette Marit har kommet seg på Twitter med en personlig profil. Her fremstår hun med sin egen engasjerte stemme. For folket er nok den stemmen viktigere enn den mer formelle kommunikasjonen vi har sett på kronprinsparets offisielle twitterkonto. En slik fremtoning synes jeg vitner om en moderne prinsesse og et mer åpent kongehus som tar i bruk nye kanaler for å redusere avstand til folket.Jeg er dog spent på å se hvordan Mette Marit vil ta kanalen i bruk. Hva er målet, å bli folkelig ? Eller bygge image? Det at hun etablerer seg på Twitter gjør henne ikke mer interessant i seg selv – det er hvordan kanalen blir brukt som avgjør hvor interessant folk synes det vil være å følge henne fremover. Vil Kronprinsessen klare å innfri folks forventninger om å «bjuda litt på»  og være i reell dialog med følgerne sine. Eller vil twitterbruken bære preg av det vi ofte ser hos politikere, statsoverhoder og andre ”maktpersoner” – statisk og upersonlig enveiskommunikasjon, ofte basert på promotering av egne gjøremål. En slik strategi gir liten verdi for den som følger.

Et annet poeng er hvem Mette Marit selv velger å følge. De første dagene så det ut til at hun i hovedsak fulgte kjendiser, statsledere og grundere. Nå ser det ut til at hun ser verdien i å følge også mer vanlige folk. De siste dagene har hun lagt til både journalister, forfattere, akademikere, statsvitere og andre. Det synes jeg er positivt, og vitner om at hun har en strategi om å delta i dialog i nettverk med folk fra flere samfunnslag.

Må finne balansen                                                              Samtidig bør hennes profesjonelle rolle legge noen føringer på aktiviteten. Hun er tross alt Kronprinsesse. For det er mange fall-gruber.Twitterformatet med 140 tegn er et utfordrende format. Det stilles strenge krav til presisjon – og det er lett å bli feiltolket eller i verste fall misforstått. Plutselig kan det komme noe som smeller og tar av – og spres i rekordfast på nettet, som kanskje ikke er i tråd med det inntrykket Mette Marit vil at folk skal ha av henne.

Derfor bør hun tenke godt igjennom at folkeligheten og åpenheten hun nå legger opp til også kan være et problem. Det gjelder offentlig vs privat, muntlig vs skriftlig, og den raske infospredningen. Disse utfordringene gjelder også Mette Marit, men blir enda tydeligere fordi hun er Kronprinsesse. Hennes rolle gjør at hun aldri blir sett på som privatperson, og alt hun sprer på Twitter blir vurdert i lys av at hun er Kronprinsesse eller de mange vervene hun har. Det gjelder å finne den rette balansen, men samtidig av og til personlig og litt folkelig. Ikke for kjedelig, men samtidig heller ikke så utleverende og folkelig at rollen hennes undergraves. Og den hurtige infospredningen gjør at eventuelle tabber får mye større konsekvenser for henne enn for andre. I så måte mener jeg hennes identitet må påvirke graden av formalitet i kommunikasjonen.

Mette Marit har fanget «twitterånden» overraskende fort. Hun responderer, retweeter, bruker hashtags, viser humor og kommer med info som så langt gjør henne interessant å følge. Klarer hun å følge opp den starten, så kan hun fort blir poplær - ikke bare fordi hun er Kronprinsesse, men fordi hun er interessant å følge fordi hun «tilbyr» noe unikt på Twitter….