Redaktøransvar på Facebook

1558759_10152004854429864_2099576849_nUlykken på Bjørkelangen for et par dager siden engasjerer meg, også profesjonelt. Av tre grunner. For det første viser engasjementet i sosiale medier at den tid da det kun var noen få som fikk kringkastet sine ytringer i mediene, er forbi. Gjennom «nye» mediekanaler gis vi alle bedre ytringsmuligheter. Ja, vi kan si det sånn at vi i noen grad blir våre egne journaliter og redaktører.

Skjermbilde 2014-01-15 kl. 12.21.54

For det andre byr vi mer på oss selv i sosiale medier. Vi er personlige. Vi er private. Og vi deler stadig mer fra livene våre med andre. Også i vanskelige livssituasjoner og sorgprosesser. Slik moren til en av jentene også selv har gjort.

For pårørende kan slike statuser være verdifulle. Det å kontakte mennesker i sorg er ofte vanskelig. Det vet alle som har prøvd. Å snakke til avdøde på veggen gjør at facebookprofiler kan fungere som en «levende grav». For noen kan det være fin terapi.

For det tredje. I de nye mediene har vi ingen redaktør- eller Vær varsomplakat som rettleder oss i hvordan vi skal kommunisere her på en god måte. Dette innebærer at ansvaret for ytringene på din Facebook-side, ligner det ansvaret som en redaktør i et tradisjonelt mediehus har. Ikke primært i juridisk forstand (siden § 431 i Straffeloven, i alle fall foreløpig, bruker «blad/tidsskrift» som begrep om mediet man er redaktør for, men merk at vi potensielt også har et juridisk medansvar), men i personlig og moralsk forstand. Redaktøransvaret i sosiale medier handler om at vi er bevisst at den informasjonen vi offentliggjør, er noe vi står inne for og som er verdt å offentliggjøre, før vi trykker på «publiser»-knappen.

Jeg er tidligere blitt kritisert for uttalelsen om at ryktespredning som tidligere foregikk blant «sladrekjerringene» på bygda nå er flyttet inn i det halvoffentlige rom. Jeg tror den utviklingen er kommet for å bli. Dette er ingen barnesykdom, men privatpersoner uten tanke for redaktøransvar. Mange av kommentarene på Facebook i Bjørkelangensaken taler for seg selv. Ytringene er nok ikke ondskaphet, men kunnskapsløshet om nettopp det redaktøransvaret vi alle har som ytrer oss i sosiale medier. Men vi må lære oss å håndtere det. Ikke ved å moralisere, men ved å ta et visst ansvar og bli flinkere til å korrigere ikke bare oss selv, men også andre der vi mener det begås overtramp.

Solfrid Flatebys status er et eksempel som peker på det redaktøransvaret vi som er på Facebook og i andre sosiale mediekanaler har. Og det store antallet likes, kommentarer og delinger hun oppnår tyder på at mange er enige med henne…

You may also like...

Legg inn en kommentar