En fin bok om det å være raus…

Jeg gleder meg til å lese boka di! Det skrev jeg i en Facebookmelding til Kathrine Aspaas tidligere i høst. Og vips lå boken i postkassen. Planen var å lese og fortelle litt om den her på bloggen i løpet av en ukes tid. Det har tatt meg neste tre måneder. Dette fordi høsten har vært annerledes. Jeg har vært opptatt med ting som både har tatt tid og energi. Nå er alt mye bedre..

«Dette er en bok om åpenhet. Om lettelsen og friheten som ligger i åpenheten» skriver Kathrine. Hun mener at vi står på terskelen til en tid som vil preges av de som våger åpenheten, og som tør løfte frem andre. Hun sier at omtanken er den nye effektiviteten. Jeg tror hun har rett. I en tid med økt likeverd, mer deling og spredning tror jeg vi er på vei mot et åpnere samfunn. Ønsker og forventninger om å dele mer, fører til at stadig flere av oss forteller mer om tankene og livene våre til flere. Når vi kan snakke med hverandre på likere linje, blir det lettere å by mer på seg selv. Tabuene blir færre, vi kompenserer ved å avsløre litt av hvem vi er.

«I et åpent samfunn trenger vi evnen til å tilgi». Hun snakker om sjiraffen. Dyret som hun mener symboliserer tilgivelsens språk; å tørre å stikke frem halsen og bruke hjertet når vi omgås andre mennesker. Å lytte er også viktig. Det fikk meg til å tenke på min egen kommunikasjon. Om jeg noen ganger er så opptatt av hva jeg selv skal si, fordi jeg er så glødende opptatt av det jeg selv driver med, at jeg ikke får med meg det andre sier..? Motsatsen til dyret med lang hals er sjakalen, ulven som jeg tror representerer mange av oss, når vi uttrykker oss ved å bedømme, dømme og kritisere. Jeg fikk assosiasjoner, til min egen bok, den om Sosial kommunikasjon, som straks går i trykken. Her skriver vi om et selvopptatt næringsliv som snakker mer TIL enn MED, og om politikere som ofte kommuniserer på en måte der hovedpoenget ofte synes å være å dunke hverandre i hodet med motstridende argumenter. Samt komme med påstander om hvor fortreffelig egen politikk er, i motsetning til hvor håpløs de andres politikk er. I boka snakkes det om betydningen av det motsatte. Være rausere. Kreditere og berømme. Dette sitter ofte langt inne hos mange av oss..

Jeg er enig med forfatteren. Vi er nok på vei mot et samfunn der omsorg og tillit blir viktigere elementer i den økonomiske tenkningen. Et samfunn der menneskene er grunnlinjen. Et samfunn som verdsetter mennesker fordi man forstår at det er i menneskene den virkelige verdien ligger. Men slik forståelse kommer ikke av seg selv. Det handler om å våge, tørre å gi slipp, på det gamle, trygge.Som forfatteren sier, vi må bli kjent med oss selv. Være sannere. Erkjenne ubehagelige tilbøyeligheter og ta ansvar for dem. Jeg synes det er godt sagt ..

Takk for boka.

You may also like...

Legg inn en kommentar