Hvorfor poster folk treningsvanene sine på Facebook?

Det var spørsmålet jeg fikk fra journalist Ingrid Hauglund i NRK Rogaland her forleden. Saken var i opptak, så jeg er usikker på når den kommer, Likevel ble jeg inspirert til å synse litt om problemstillingen her.    

Først og fremst handler vel dette om at nettbruken har blitt en del av hverdagen vår. Mennesker har fått et økende behov for å møte andre, dele opplevelser og situasjoner fra livene våre og få tilbakemeldinger. Samtidig er det noe med det å vise hvem vi er.  En form for personliggjøring er noe av det vi forventer oss av folk i sosial medier.  På lik linje med at statsministeren vår legger ut Spolify-lista si på Facebook, har vi andre som gjerne vil vise hvem man er gjennom å dele egen fortreffelighet eller treningstips med andre. Dette er en utvikling i form av et deltagerdemokrati jeg tror vil drives fram med ytterligere kraft i tiden som ligger foran oss – enten det dreier seg om personlig trening, politikk, organisasjonsutvikling eller annet.

På spørsmålet om hvem det er som legger ut slikt, prøvde jeg å få frem at jeg tror det er to typer av Facebookbrukere. Du har de som er bevisst på å utnytte de muligheter sosial medier gir for å bygge en ønsket merkevare av seg selv. Særlig gjelder dette bant ungdommen, som mer enn eldre har selvpresentasjon og det å opprettholde eget selvbilde som viktig motiv for å være på Facebook. På den andre siden har du de treningsglade menneskene som ønsker å benytte seg av de muligheter sosiale medier gir for å innhente informasjons om trening og dele av sin kunnskap med andre. Jeg tror det er flest av sistnevnte. Det å dele treningserfaringer med venner i nettverk tror jeg kan bidra både til egen og andres selvutvikling på treningsfronten.

Journalisten var også veldig opptatt av om alle la ut treningsoppdateringer faktisk trener selv. I hovedsak tror jeg det ja. Min erfaring er at de fleste som legger ut personlig informasjon, i fullt navn, ønsker å presentere det virkelige bildet av seg selv. Den gjennomsiktigheten vi har i de sosiale mediene gjør at motsatt lett kan bli avslørt gjennom korrigering av andre som av ulike grunner kjenner den virkelige historien. Når det er sagt pynter nok folk litt ekstra på, legger på en kilometer eller to for å virke i enda bedre form enn det man kanskje er. Har nok gjort det selv også noen ganger, det er noe med den glansingen av seg selv vi ofte ser på Facebook. Som Øyvind Solstad skrev i en tweet til meg – noen ganger sminker vi oss, andre ganger ikke. Han har jo helt rett. Innimellom ønsker vi å ta oss best mulig ut, enten det dreier seg om å vise hvor sporty vi er eller at vi legger ut ekstra fine bilder av oss selv som viser hvor vellykkede vi er. Andre ganger er det kanskje mer hips om haps…

Om hva man ut av å ”skryte” på Facebook kom også opp som et spørsmål. Jeg nevnte noe om at de nye kommunikasjonskanalene fører til at terskelen for å ta kontakt senkes. Det kan ofte være lettere å poste en melding på Facebook enn å ringe eller oppsøke privatpersoner eller ansatte i virksomheter og møte dem ansikt til ansikt. Dette åpner opp et rom for tilbakemeldinger og respons som er stort. Men sosiale medier blir aldri mer enn det vi brukerne gjør dem til. Uhemmet skryt av egen fortreffelighet på Facebook tror jeg fort vil oppleves lite verdifullt å følge med på. Resultatet tror jeg heller vil bli at folk ikke lenger ønsker å følge slike, og avfølger eller sletter den type «venner»  fra sitt nettverk.

Vel, det var det, angrer litt på at jeg ikke fikk frem at jeg skal delta på Sentrumsløpet i morgen. Men for all del, det må vel lengere distanser til for at det skal være en opplysning som imponerer….

You may also like...

10 Responses

  1. Treningsskryt er omtrent det einaste eg ikkje postar på sosiale medier, og eg postar mykje! Klart, dei som følgjer meg på Endomondo får sjå mine sporadiske joggeturar, og eg sjekkar inn på Foursquare når eg er på yoga eller fjellet, men det vert ikkje det samme.

    Innerst inne trur eg at det er dødsangsten som slår ut, iallefall for folk på vår alder. Den og midtlivskrisa. Det er litt sånn «sjå her, eg prøver å utsetje det uungåelige i det lengste, eg kjem til å overleve deg», og «eg er like sprek og sexy som for 20 år sida». Så får det vera det samme om vi døyr av hjartestopp under eit maratonløp i 50-åra.

    Ok, litt satt på spissen ser eg.

    Det er lettare å nå eit mål når du har delt det med andre, viss du ikkje når det då sviktar du både deg sjølv og andre, og det er på eit vis verre enn å berre svikte seg sjølv.

    Grunnen til at eg brukar Endomondo er utelukkande dokumentasjon! Eg diggar data, og diggar alle data som automatisk vert generert ved at eg brukar ein app under springinga. For, som eg skreiv i min siste bloggpost (der fekk eg inn den og!): Data er sexigare enn sex!

    • Takk for kommentarer Tarjei, er enig med deg – det er nok midtlivskrisa som slår inn. Deltok selv i Sentrumsløpet i går, passet på å få lagt det ut både her og der selv om en distanse på 10 km ikke er noe å skrive hjem om da. Likevel en hyggelig opplevelse som jeg delte med sønnen min på 12 !

  2. Hei Thomas. For min egen del er det ikke noen sminke av hva som har blitt postet av treningsoppnåelser, eller foto av pulskolokker etc. Selv har jeg lurt på hvorfor jeg gjør dette, og har vel mer eller mindre kommet fram til at dette dreier seg om den gode følelsen jeg får av positive tilbakemeldinger fra Twitter og FB venner. For meg har dette resultert i en vilje til å fortsette, presse megselv videre, og utfordre megselv. I mai 2011 klokket jeg inn til ca 116kg, selv etter 4-5 mnd med forrholdsvis heftige spaserturer. I mai 2012 kommer jeg til å være ca 97kg, pr idag er jeg ca 99,5.

    For meg har bruken av sosiale medier ført meg fram, og støttet meg i min kamp mot meg, og takketvære real-life venner, og sosialmedier x-overs, og folk jeg foreløpig kun har hatt kontakt med via sosiale medier vinner jeg denne kampen, og krigen. I løpet av august 2012 skal jeg ha passert 89kg. Det er ikke lett, men jeg har en hel verden som støtter meg!

  3. Nina sier:

    Morten Johan: Jeg er enig med deg!
    Jeg legger ikke ut mine treningsoppdatering for andre, men for meg selv. En motivasjon til å fortsett med å trene 3-4 ganger i uka.

    Jeg bruker nesten bare Foursquar til å sjekke inn på SATS, nettopp for kunne tracke antall ganger og for å kunne opprettholde antall ganger hver uke.

  4. Det å sjekke inn på SATS med Foursquare anser jeg som omtrent det samme som å dele en joggetur fra Endomondo eller tilsvarende. Men selvsagt har det litt å si om det deles videre på sine øvrige sosiale medier.

    Btw: Det er sikkert mulig å få treningstall fra SATS også.

    Det er ikke dermed sagt at det er noe «galt» i det. Jeg skriver «galt» i fnutter, fordi jeg mener dette handler om subjektivt galt/riktig, og ikke objektivt galt/riktig. Jeg er ikke tilhenger av å dele trening i sosiale medier og omtaler svært sjelden treningsvanene mine der.

    På den andre siden synes jeg det er veldig bra når folk kan bruke det som et middel til å nå sine mål (vekttap osv.). Det er da jeg innser at jeg må akseptere at det er ulik oppførsel i mitt nettverk. Dette blir i samme gate som innlegget du skrev om kultur på Twitter, Cecilie. Og det er ikke alltid jeg vet årsaken bak at folk deler innhold om trening. Dette gjelder spesielt for de svakere relasjonene jeg har i sosiale medier. Da vet jeg ikke stort mer enn det som dukker opp på Facebook osv. I slike tilfeller bør man være ekstra forsiktig med å dømme.

    Det å dele trening og annen sminke kan ha en god effekt, men blir også gjenstand for møysommelig analyse i nettverket. Det bør man være klar over. Ikke fordi man skal slutte å dele, men for å være klar over (og kanskje forstå) reaksjoner som måtte oppstå. Cecilie: Slik du opplevde fra @inemarit i innlegget «Hvem skal vi følge på Twitter?».

  5. cecilie sier:

    Takk igjen for fine kommentarer Jørgen. Godt poeng, man bør være forberedt på at det kan komme reaksjoner, og at innhold man selv legger ut også kan misforstås eller oppleves på andre måter av andre enn det en selv hadde tenkt. Jeg pleier å si det sånn -at det man legger ut på Facebok, Twitter, blogg eller andre sosiale medier bør samsvare med inntrykket du ønsker at leserne skal ha av deg. Men med ansiktsløs kommunikasjon, der kroppsspråkets betydning for oppfattelsen av budskapet er fraværende, får ordene stor betydning, større ofte enn det man kanskje har tenkt godt nok igjennom i forkant.

Legg inn en kommentar