Analyse av partier og partiledere i sosiale medier: Oppsummering

 

Det har vært spennende måneder, og jeg har lært utrolig mye. Da politisk analytiker og blogger Svein Tore Marthinsen (bildet) spurte meg i høst, om vi skulle samarbeide om et analyseprosjekt av partier og partiledere i sosiale medier, var jeg skeptisk. Ikke hadde jeg tid, ei heller følte jeg at jeg kunne nok om politikk til å gjennomføre slike analyser på en troverdig måte. Joda, jeg kan jo en del om kommunikasjon generelt, og kanskje også en del om sosiale medier spesielt, men ett av suksesskriteriene i sosiale medier er i hvilken i grad politikere klarer å tilføre lesere, venner og følgere verdi gjennom informasjonen som legges ut på sosiale plattformer. Da bør man ha kunnskap om politikk og partiprogram, og den kunnskapen visste jeg ikke om jeg hadde. På den annen side, jeg hadde lyst, og sa ja! Dette under forutsetning at vi ikke brukte mer enn maks 14 dager på prosjektet, og at vi måtte hjelpe hverandre så innholdet ble godt nok. Helst ville jeg tilføre ny kunnskap – utover det vi allerede vet om hvordan innhold i sosiale medier påvirker holdning og adferd blant velgerne.

Jeg er blitt mer og mer interessert i hvordan politikere kommuniserer, i nye såvel som tradisjonelle kanaler. Våre analyser og spørsmål fra media har hjulpet på interessen. For i forbindelse med lokalvalget i september haglet det med spørsmål fra journalister om hvem som var gode/dårlige til å kommunisere med velgene i nye kanaler, og hva dette kom til å betyr for fremtidens valgkamp. Jeg gjentok stadig at for å lykkes i sosiale medier, må den reelle dialogen trenge noe av den enveisorienterte kommunikasjonen vi ofte ser hos politikere tilside. I dag, etter å ha brukt godt over to måneder på å analyser åtte topppolitikere (seks partiledere, samt partilederkandidatene Heikki Holmås og Audun Lysbakken) er jeg både stolt og takknemlig. Stolt over at så mange har fattet interessse for prosjektet.Takknemlig ovenfor Svein Tore Marthinsen som jeg har lært masse av og som har tilført meg mye.

Mitt ansvarsområde har vært politikerne, mens Svein Tore har tatt for seg partiene. Vi har diskutert oss frem til at partiledernes synlighet i sosiale medier i dag, ikke er ikke avgjørende for suksess, men slik synlighet er i ferd med å bli viktigere. Dels fordi sosiale medier isolert sett blir viktigere kanaler, men også fordi synlighet i sosiale medier genererer oppmerksomhet i tradisjonelle medier. Denne samspilleffekten er økende. Og de unge bruker sosiale medier mer aktivt, også politisk, enn eldre. Vi tror denne andelen kommer til å øke frem mot Stortingsvalget i 2013 og nytt kommunevalg i 2015. Når sosiale medier er kanaler som flere og flere velgere benytter, så vil være dumt å ikke være tilstede der for politikere og partier.

I analysene har vi tatt for oss politikernes aktivitet på Facebook, blogg og Twitter. Vi diskuterte lenge om vi også skulle se på andre plattformer, men i ettertid er jeg glad vi avgrenset til disse tre. Det ble mer enn nok for å si det sånn. Vi staret analysene med det minste partiet, Venstre og partileder Trine Skei Grande. Dernest kom turen til KrF og Knut Arild Hareide, Senterpartiet og Liv Signe Navarsete, for så å ta for meg de to som kjemper om det fremtidige ledervervet i SV, Audun Lysbakken og Heikki Holmås. Så var det Høyre og partileder Erna Solberg, og deretter FrP og Siv Jensen som sto for tur. AP ble siste parti ut, og på julaften sendte jeg min julegave til Jens Stoltenberg. 

I analysen kritiserte jeg Jens for ikke å takke for innspill. Jeg presiserte at jeg har forståelse for at han ikke kan takke hver og en, men for å beholde følgere i sosiale medier må deres engasjement «belønnes» i form av oppmerksomhet fra partilederen. Hyggelig var det da å selv få takk, for en analyse statsministeren mener han har lært mye av.

 

Må gi «kred» for å få «kred»
Så hvilke fellestrekk har jeg sett. Jo, først og fremst; de fleste av partilederne på Stortinget i dag bruker sosiale medier i hovedsak til enveiskommunikasjon, ofte med innhold som oppfattes som ren promotering av egne saker. En slik strategi gir begrenset verdi for alle som velger å bruke av sin tid på å følge politikerne i sosiale medier. For å skape engasjement og dermed knytte bånd med følgerne sine, så bør engasjement «belønnes» i form av oppmerksomhet fra partilederen gjennom kommentarer og tilbakemeldinger. Gir partilederen «kred» til følgerne, så vil partilederen også få mer «kred» selv.

Hvem snakkes det til ?
Analysene har avdekket at det synes som om de færreste av partilederne er bevisst hvem de snakker til i sosiale medier. Er det partifeller og velgere i “egne rekker, i stedet for til potensielle nye velgere og folk flest? Mye tyder på at det er det første, Altså en form for velger- og medlemspleie framfor velgerverving. Man backer opp egne partifolk og formidler informasjon som treffer deler av grunnplanet, men ikke så mange andre. Hadde jeg vært partileder på Stortinget ville jeg prøvd å kommunisere budskap i sosiale medier som tilrettelegger for nysgjerrighet og politisk engasjement ut over partirekkene, framfor å bruke kanalene som rene reklamekanaler for egen politikk og egen politisk fortreffelighet. 

Lite deling av innhold
Et fenomen jeg har sett på er hvor delevennlig innholdet som legges ut oppleves blant følgerne. Hvor mye som deles mener jeg er den beste indikasjonen på om leserne opplever statusoppdateringene i sosiale medier som leseverdig. Svært lite av det innholdet partilederne legger ut i sosiale medier deles. Særlig gjelder dette på Facebook. Lite deling mener jeg sier noe om at følgerne ikke oppfatter innholdet verdifullt nok til å dele det med andre i sin krets. Skal mer av politikernes informasjon deles, så må de bidra med innhold som tilfører mer verdi for følgerne. Noe som i sin tur kan gi positiv effekt i form av høyere grad av interaksjon mellom politikere og følgere. 

Statisk og upersonlig 
Med svært få unntak fremstår Facebooksiden, Twitterprofilen eller politikerbloggen til partilederne jeg har analysert som et utstillingsvindu for partienes eget partiprogram. Det kan fort bli kjedelig. Skal partilederen bli mer interessante og få innflytelse i sosiale medier, der vi ikke kan se hverandre, ikke tolke kroppsspråk,blikk og utseende, bør de nok fremover fremstå som noe mer enn bare statiske partiledere. Her kan det være en god ide å av og til være litt mer personlig (men ikke nødvendigvis privat), tørre å gi av seg selv, men selvsagt innenfor de grenser man selv er komfotabel med.

Læring bør erstatte belæring 
Å skape debatt er vel så viktig som å spre informasjon i sosiale medier. Her lykkes våre paretiledere bare av og til. For å lykkes oftere, så bør den informasjonen de vil dele stimulere velgerne til mer samhandling. En slik vilje må komme innenfra, og partiledere bør selv gå i bresjen for å skape engasjement. Det kan de klare gjennom å høre hvilke innspill leserne selv har til politiske problemstillinger, fremfor å «belære» gjennom sine egne synspunkter. De fleste av partilederne kan bli enda mer bevisst på at særlig Facebook og Twitter er godt egnede kanaler til å be om innspill i,  enten det for eksempel er forslag til løsning på et problem eller i forbindelse med en medieopptreden.

                                

Konklusjon: Stoltenberg, Skei Grande og Lysbakken lengst fremme 
På basis av de partilederanalysene jeg har gjort, har jeg satt opp en rangering. Denne er kun ment som en pekepinn på hvor partiene i dag står i bruken av sosiale medier. Totalinntrykket avgjør plasseringen, men Facebook er vektet noe høyere enn Twitter og blogg. Samtlige har en del å bygge på, men alle har betydelig mer å hente.

Jens Stoltenberg
Stoltenberg er best på Facebook. Han er god til å skape engasjement, bedre enn andre til å be om innspill til saker han er opptatt av. Forbedringspotensialet er imidlertid stort på Twitter. Tweetsene er ofte kjedelige, og han er i lite dialog med følgerne sine. Jens er ingen stor blogger. Likevel synes jeg at han er blant de svært få som er nærmest å knekke koden for hvordan skrive blogginnlegg som gir merverdi for leseren. I flere av innleggene får vi vite hva Stoltenberg selv mener og hvorfor, med hans egne ord og eksempler. Dette til tross, Jens virker kanskje noe usikker på formen i sosiale medier. Han bør bestemme seg for hvordan de nye mediekanalene skal brukes, og hvem han skal nå. 

Trine Skei Grande
Partilederen for Venstre er best av partiledene på Twitter. Hun lytter, engasjerer, deler og deltar i dialog med følgerne, fra alle samfunnslag. Andre partiledere bør lære av Trines Twitterbruk. På blogg er det imidlertid stort forbedringspotensiale. Det virker det som Trine skriver mest til sine egne. De aller fleste innleggene fremstår også mer som leserbrev fra Venstre-politikeren enn innlegg som tilrettelegger for nysgjerrighet og engasjement blant leserne i partiets randsone om Venstres saker og løsninger. På Facebooksiden har partilederen i hovedsak statusoppdateringer i 1.0-format, der partilederen forteller hva hun skal gjøre den aktuelle dagen. Det vitner om en ensformighet som kan trøtte følgerne. 

Audun Lysbakken
Lysbakken skiller seg ut i positiv retning både på blogg og Twitter. Blogginnleggene hans tar i stor grad utgangspunkt i partipolitiske saker, er språklig gode og er blant de får som underbygger påstander gjennom lenker til relevante kilder. Partilederkandidaten produserer også innhold i sosiale medier som både er mer nyansert og åpner mer for debatt enn det vi har sett hos andre partiledere. Skal SV klare å innhente det tapte når det gjelder de yngre velgerne, må Lysbakken imidlertid bli bedre til å kommunisere med utgangspunkt i saker som de unge er opptatt av. Særlig blir dette viktig på de unges arena, Facebook.

 

Heikki Holmås
Holmås er blant de få topppolitikerne som har forstått at dersom han vil skape engasjement i sosiale medier, må han selv være engasjert. Derfor sier han hva han mener og hvorfor, med egne ord og eksempler.Han kan riktignok bli bedre på reell dialog, på alle plattformer, men skiller seg ut ved at det ser ut som om han er mer bevisst enn andre på å vise andre og mer personlige sider av seg selv gjennom ikke-politiske meningsutvekslinger og »småprat». Her han andre mye å lære. Å «by litt på seg selv», tørre å være litt personlig, i full offentlighet mener jeg er noe av nøkkelen til suksess i sosiale medier. Holmås er svak på blogg, og frekvensen på postede innlegg er lav. En form for regelmessighet er imidlertid en forutsetning for at bloggen skal være interessant å følge

Erna Solberg
Partilederen for Høyre er blant de mest aktive partilederne på Twitter. Her bidrar hun bra både til og i samtaler.På blogg er hun derimot mindre aktiv. Innleggene, som publiseres med ujevn frekvens, fremstår også som kjedelige og kan sammenliknes med nyhetsartikler eller saker fra partiets partiprogram. Det er også noe upersonlig over Solbergs tilstedeværelse i sosiale medier. På Facebook fremstår statusoppdateringene oftest som en kombinasjon av ren promotering av daglige gjøremål og formidling av partilederens syn på politiske saker som er på dagsorden.

Siv Jensen  
Siv Jensen ligger i front når det gjelder å skape engasjement på Facebook. Ingen andre partiledere oppnår flere kommentarer på sine statusoppdateringer enn henne. Hun svarer imidlertid sjelden på spørsmål. Dette til tross for oppfordringer fra leserne om respons på konkrete henvendelser. På Twitter er det stort forbedringspotensiale. Her bedriver partilederen ren monolog, det gir liten verdi for følgerne. Partilederen for FrP skal dog ha ros for å framvise personlighet som i sum sier noe om at hun har noen bra elementer å bygge på i sin videre sosiale medietilværelse. Siv er ingen aktiv blogger. Den lave frekvensen på postede innlegg vitner om at partilederen så langt ikke har definert blogg som en viktig kanal for dialog med velgerne i valgkamp.

Knut Arild Hareide
Det er vanskelig å finne noe partilederen i KrF virkelig får til i sosiale medier. Han har riktignok en blogg, og det synes jeg en partileder bør ha, men blogginnleggene er en sammenblanding av kortere og lengere innlegg som spriker i form og innhold. Ikke en eneste gang de siste to årene har Hareide heller kommentert på egne innlegg. Heller ikke på Facebook og Twitter ser det ut til at partilederen for KrF trives noe særlig. Dialogen er stort sett enveis, og dermed virker som om Hareide ikke tenker særlig over at evnen til å be om og være mottakelig for kunnskap og innsikt fra velgerne, er vesentlig for gjennnomslagskraft som politiker.

Liv Signe Navarsete
Sosiale medier synes å være lite viktig for For Liv Signe Navarsete. Hun har et stort forbedringspotensiale på alle områder og rangeres dermed lavest av partilederne. Hun byr lite på seg selv, og det vi har sett bærer preg av sporadisk tilstedeværelse. Ikke en eneste gang har Navarsete svart på innspill og kommentarer fra «fansen» på Facebook. Det synes jeg er for dårlig. Hun er også den eneste av de åtte vi vurderer som ikke har blogg. Det synes jeg hun bør gjøre noe med fordi  blogger kommer til å bli viktigere arenaer for innhenting av politiske informasjon i fremtiden.

Jeg er stolt av arbeidet som er gjennomført. Meg bekjent har det så langt vært foretatt få grundige analyser av politikere i sosiale medier. I så måte tror jeg vi har generert nye innsikt, gjennom å sette søkelys på flere forhold som i for liten grad har vært diskutert tidligere. Og det har vært gøy, men også utfordrende. Dette fordi det ikke finne en løsning eller ett riktig svar på hvordan politikere skal og bør opptre i et «nytt» og tidvis uoversiktelig medielandskap. Fortsatt er vi i en tidlig fase, og vi trenger å vite mer om hvilke mekanismer sosiale medier setter i gang, og hvordan disse til syvende og sist påvirker velgernes holdninger og atferd. Først da kan vi virkelig identifisere hvordan politikere og velgere skal forholde seg til sosiale medier, hvilken rolle de kan spille i forbindelse med valgkamp og hvordan partiet selv skal kommunisere. Og sist men ikke minst blir det avgjørende hvordan sosiale medier kan spille sammen med tradisjonelle  medier. For jeg er blitt overbevist om at de tradisjonelle mediene fortsatt vi være viktige. Men om de i fremtiden vil være de viktigste, er jeg jommen noe mer usikker på…

You may also like...

10 Responses

  1. Marius Gulbrandsen sier:

    Det var en veldig fin avslutning på hva jeg vet har vært et intensivt og hardt stykke arbeid. Selv om vi har et veldig fint politisk mangfold her i Norge, skulle man nestten ønske åat det var enda flere store aktører på banen. Hadde da hatt gleden av å lese analysene om dem også.

    Som et resultat av analysene dere har laget, håper jeg at både de politiske partiene og deres ledere vil omfavne de sosiale kanalene desto enda mer ved neste valg. Blir spennende å se om det kommer en oppsumerende annekdote som hvem som faktisk ble valgets sosiale vinner.

  2. Veldig bra og nyttig input til oss som er lokal politikere og forsøker å bruke blog.

    • Kavita sier:

      Eirik: Takk for gode iiplnnsl – er stolt over at du følger med på bloggen min. Som vi har snakket om tidligere, offentlig sektor er selvskrevne i et slikt forum. Tar gjerne imot forslag på aktører vi bør ta kontakt med når vi skal invitere et utvalg av bedrifter og virksomheter hit i løpet av kort tid. Lars: er helt enig, det er jo utrolig mye flinke folk der ute – som kan en masse. Ingen tvil om det. Tror dog mange av ekspertene ville være tjent med å bruke mer dokumentasjon på effekt i møter med kunder, det finnes faktisk en hel del der ute, både her hjemme og utenfor landets grenser (#Stanford, #Harvard). Den som leter vil finne mye nyttig for å si det sånn. Jan Henrik – hyggelig å høre fra deg. Jeg følger med stor interesse på hva dere gjør, og er imponert over hva dere får til. Strategi er avgjørende, det vet du sikkert at jeg også er svært opptatt av. Uten en strategi i bånn vil initiativene i sosiale medier gi svært få resultater, kanskje ingen resultater i det hele tatt. I tillegg er verdiøkning et nøkkelord – verdiøkning for dem du ønsker å nå.

  3. Christina Fagerland sier:

    Hei!
    Da har jeg lest artikkelen din, og den var veldig interesant å lese. Jeg fant den veldig engasjerende for det dere fant ut av ved analysen og det du skriver samsvarer helt med det inntrykket jeg selv sitter med når det kommer til politikere og deres kommunikasjon med oss velgere. Håper virkelig at politikerene kan lære av dette og mere med tiden, og at de etterhvert kan bli litt enklere for oss «vanlige» mennesker å få kontakt med de. Mvh Christina ( en av dine deltidstudenter ved BI sosiale medier 2012)

  4. Så hyggelig at du fant veien til bloggen selv om du ikke er student her lenger. Og takk for hyggelige kommentarer. Jeg har selv lært veldig mye av analysene, så håper andre også gjøre det.

  1. 5. februar 2012

    [...] har vært hektiske uker. Analyseprosjektet  jeg holdt på med i høst, av partier og partiledere i sosiale medier, har gitt resultater. De [...]

  2. 30. mai 2012

    [...] blir for sensasjonspreget for meg. Synes ofte det er slik; blir det Facebook eller Linkedin ?, Erna Solberg eller Jens Stoltenberg ? Eller ja eller nei til bruk av sosial kommunikasjon i [...]

  3. 24. februar 2014

    […] 2011 analyserte vi hvordan partilederne bruker de sosiale mediene. Nå har vi gjennomført en ny analyse. Vi ser at […]

  4. 24. februar 2014

    […] år siden analyserte vi hvordan partier og partiledere bruker de sosiale mediene. Cecilie tok for seg partilederne, og fant at Jens Stoltenberg, Trine Skei Grande og Audun Lysbakken lå i fremste rekke. Mens Svein […]

  5. 4. mars 2014

    […] preg av det vi ofte ser hos politikere, statsoverhoder og andre ”maktpersoner” – statisk og upersonlig enveiskommunikasjon, ofte basert på promotering av egne gjøremål. En slik strategi gir liten verdi for den som […]

Legg inn en kommentar