Partier og partiledere i sosiale medier: Jens Stoltenberg (AP)

Den 22. juli ble Stoltenberg og hans regjering satt på harde prøver. Sjelden har vi sett en leder som har utvist så gode statsmannstakter i en så vanskelig tid. Hans måte å tale på, med et sterkt kjærlighetsbudskap til det norske folk, virket forsonende og samlende. Også i sosiale medier utviste Stoltenberg lederskap som bar preg av handlekraft, nærhet og omtanke. Antall likes og kommentarer på mange av hans statusoppdateringer i perioden rundt massakren, bekrefter at folket likte det de så og hørte. Jens har fått mye skryt. Det synes jeg er fortjent.

Det første jeg legger merke til når jeg kommer inn på Facebook-siden til Jens, er at statsministeren ønsker leserne velkommen. Han forteller også på en sympatisk måte (med smiletegn) at han prøver å besvare spørsmål og kommentarer så ofte han kan, samtidig som han ber om forståelse for at han av og til må ringe en av rådgiverne sine og diktere ting han vil skal legges ut raskt. Jeg synes det er bra at Jens så ofte som mulig legger ut sine egne ting, og ikke en eller annen rådgiver. Det er han som folk vil ta kontakt med, da blir det på grensen til å lure folk hvis det i praksis er noen andre som de kommuniserer med.

Selv om statsministeren vår ikke topper den internasjonale listen over toppolitikere med flest fans på Facebook (men han er på imponerende 20 plass) «likes» Jens sin Facebookside av så mange som 282.568 personer. Nå er det kvaliteten og ikke kvantiteten som avgjør graden av innflytelse, men mht fans kan jeg gå med på at Jens er kongen av Facebok her hjemme. Grafen under, som gir en oversikt over partitopper på Facebook i inneværende år (Kilde: Reynir Johannesson, Fremskrittspartiets stortingsgruppe) bekrefter også dette. Det er interessant å se hvordan Stoltenbergs håndtering av massakren resulterte i et kraftig byks i antall likes på staministerens Facebookside i etterkant av 22,7, fra omlag 12.000 følgere i juli til 25.000 likes i august – før det flatet ut i september.  

 

 

 

 

 

 

 

Hvorfor «Liker» vi på Facebook
Hva betyr det egentlig å «Like» en side på Facebook ? En undersøkelse 
foretatt av Gambit Hill og Knowlton i fjor, viser at nordmenn identifiserer seg med bedriftene de følger på Facebook. Tidligere gikk vi med jakkebuttons for å vise at vi støttet en sak. Nå liker vi merkevarer i sosiale medier av samme grunn. Meg bekjent finnes det ikke studier som sier noe om hvorfor vi liker politikere på Facebook. Det er grunn til å tro at det ligger noen av de samme kriteriene i bånn, selv om det slett ikke alltid bør settes likhetstegn mellom politikeres og bedrifters merkevarebygging. Men vi kan anta at vi bygger politisk identitet via sosiale medier ved å koble oss til partier og politikere vi føler tilhørighet til. I så måte blir verdier og politikerens omdømme viktig. 

I en moderne mediealder er det lett å glemme at det er de politiske kampsakene som skaper engasjement, ikke kanalen. Barack Obamas kampanje  ble verdenskjent for dens evne til å engasjere velgerne gjennom de digitale mediene. Våre analyser har avdekket at politikere her hjemme på mange måter kommuniserer i sosiale medier slik de gjør i tradisjonelle medier, og ikke som en relasjonskanal for å komme nærmere velgerne. Når sosiale medier i stor grad brukes som rene utkanaler, basert på enveiskommunikasjon og ren promotering av egne saker, blir politikere i sosiale medier mindre interessante å følge.|
 
Jens har en godt oppdatert Facebookside. Skuffende synes jeg dog det er å få bekreftet at også «kongen» av Facebook i stor grad kun har et informerende fokus på sine statusoppdateringer, fremfor å tilrettelegge for dialog. Jeg må scrolle meg helt tilbake til den 25. november før jeg finner en oppdatering der statsministeren gjør et forsøk på å engasjere følgerne sine, her gjennom å be om innspill til årets nyttårstale.    

Slike oppdateringer skulle Stoltenberg hatt flere av. Facebook er en glimrende arena å be om innspill på – enten det er til en tale, innnspill til debatt eller et annet arrangmenet statsministeren skal være med på. Og vi ser at følgerne engasjerer seg. Hele 2.677 har gitt sin støtte gjennom å trykke på «Liker-knappen, så mange som 1.352 har kommet med forslag på innhold til talen og så mange som 78 har opplevd innholdet så relevant at de har valgt å dele det med andre i sin krets. Statusoppdateringen er dermed et førsteklasses eksempel på hvordan Jens her inviterer følgerne til dialog, og tilfører verdi både for seg selv og andre gjennom informasjonen som legges ut.
 
Men Jens – hvorfor takkes det ikke for innspill? Jeg har forståelse for at du ikke kan takke hver og en, men hvorfor ikke legge ut en ny statusoppdatering, synlig for alle, der du viser at du setter pris på at følgerne dine har brukt av egen tid til å gi deg input til talen du om noen dager skal holde ? Det synes jeg er for dårlig. For å beholde følgere på Facebook må deres engasjement «belønnes» i form av oppmerksomhet fra deg…

Derfor liker vi ikke på Facebook
For det er ikke slik at du nødvendigvis beholder følgerne dine for evig og alltid. Hele 71 prosent av respondentene i en fersk amerikansk undersøkelse 
sier at de nå er blitt mer selektive når det kommer til å like en Facebook-side enn de var for bare ett år siden. Innhold som ikke oppleves relevant, og virksomhetens statusmeldinger som både kommer for ofte, er uten substans og ikke fokuserer på å tilføre verdi, er blant grunnene til skepsisen. Og en ting er da sikkert; innhold som legges ut på Stoltenbergs Facebook-side bør definere hva leserne kan forvente å lese,lære og diskutere når de trykker «Like». Statsministeren må derfor jevnlig bidra med innhold på sin Facebook som tilfører verdi for leserne. Oppleves du ikke relevant, vil også en statsminister oppleve det mange merkevarer erfarer om dagen, at brukerne avfølger dem på Facebook.
 

Norges statsminister er den av partilederne som balanserer best mellom sitt profesjonelle og sitt private jeg. Han ønsker god helg, deler bilder, inviterer til navnekonkurranse på stokkand som har bygget rede i statsministerboligen (og takker!) og har dermed skjønt at det å være litt personlig i full offentlighet – også for en statsminister – gjør han mer interessant å følge.

Litt bedre på blogg enn andre
Jens Stoltenbergs blogg 
skriver statsministeren blogginnlegg med utgangspunkt i partiets politiske saker. Noen stor blogger er han imidlertid ikke. Det siste året har Jens kun skrevet ni blogginnlegg, det er færre enn andre vi har analysert. Både Audun Lysbakken og Erna Solberg blogger mer enn statsministeren. Likevel synes jeg at Jens er blant de svært få som er nærmest å knekke koden for hvordan skrive blogginnlegg som gir merverdi for leseren. I flere av innleggene får vi vite hva Stoltenberg selv mener og hvorfor, med hans egne ord og eksempler. Som i blogginnlegget «På vei til budsjettkonferanse» :
 

I motsetning til f.eks. Erna Solberg, som blogger i et altfor tungvint og byråkratisk språk, som gjør at leseren ikke kjenner seg igjen i politikerens virkelighetbeskrivelse, forteller her statsministeren hva som skjer rundt ham og hvordan det oppleves. Formen bidrar til at bloggen får en mer personlig vri og gir leseren et innblikk i hvordan det er å jobbe med politikk på en personlig, munter og uformell måte.
|
Hvem skriver du for?
Jeg lurer imidlertid på om Jens er bevisst hvem han skriver for ?  Er det partifeller og velgere i “egne rekker” eller potensielle nye velgere og folk flest? Mye tyder på at det er det første, og det er han i så fall slett ikke alene om blant våre fremste politikere. Til nå har våre analyser pekt i retning av at partilederne primært bruker sosiale medier til å snakke til sine egne. Altså en form for velger- og medlemspleie framfor velgerverving. Man backer opp egne partifolk og formidler informasjon som treffer deler av grunnplanet, men ikke så mange andre. Hadde jeg vært Stoltenberg, ville jeg prøvd å skrive flere blogginnlegg som tilrettelegger for nysgjerrighet og politisk engasjement – også blant potensielt nye velgere. Ferske forskningstall fra boken «Det politiske Landskap» 
bekrefter jo at forholdet mellom mobilisering og overbevisning blant velgerne er i endring. Selv om andelen av velgere som vandrer mellom partiene for første gang siden 1985 er på vei nedover, hevder valgforsker Bernt Aardal at halvparten av velgerne er usikre på hva de skal stemme – og om de skal stemme i det hele tatt. Særlig gjelder dette de unge, som ofte omtales som politisk uengasjerte, og i mindre grad identifiserer seg med partier enn eldre velgere. Så for de unge, eller for de noe eldre, som kanskje ikke har bestemt seg, og bruker partilederes blogger som en av flere kanaler for å innhente informasjon, blir målgruppetenkning svært viktig.  
 
Stoltenberg får en del kommentarer på innleggene sine, kommentarer som i de aller fleste tilfeller blir stående uimotsagt. Det synes jeg er svakt. Det sosiale bør være standard, da blir det bakvendt med monolog. Det bør statsministeren ta innover seg. Jeg synes også at Jens skal bestrebe seg enda mer på å produsere blogginnlegg som er unike for plattformen, fremfor å falle for fristelsen til å legge ut egne kronikker, leserinnlegg etc som allerede har stått på trykk i tradisjonelle medier. Jeg savner også bruk av lenker. Påstander belegges med andre ord i liten grad. Dette mener jeg svekker innholdet i bloggposten da bruk av lenker, som underbygger, utdyper eller supplerer, kan skape en bredde i hvordan en sak presenteres.
 
Likevel, mye tyder på at han har trofaste lesere, både blant egne partifeller og «vanlige folk». Mange av de samme leserne kommenterer gang på gang. Antall kommentarer er dog ikke flere enn at det bør være rom for oppfølging. Men på lik linje med andre partiledere, deltar som sagt ikke Stoltenberg i diskusjon med sine blogglesere. Her må han skjerpe seg !

I

Fra sin Twitterprofil har Jens sendt ut 889 tweets siden opstart i 13.02.2009. Sammenliknet med de andre partilederne jeg har analysert, er det egentlig ikke så verst, selv om jeg i utgangspunktet synes det var lite. Det er kun «twitterdronninga« Erna Solberg og regjeringens «stjerne« i sosiale medier, Audun Lysbakken, som har sendt ut flere tweets enn statsministeren siden oppstart på twitter.
 
Jeg synes ikke Jens helt har funnet formen på Twitter ennå. Frekvensen på oppdateringer har dog økt siden oppstarten og mye tyder på at statsministeren liker seg ganske godt på mikrobloggen, noe som kan ha sammenheng med at han oppdaget dialogmuligheten da han satt askefast. Men tweetsene er ofte litt kjedelige. På lik linje med Erna Solberg, ser det ut til at statsministeren vår ønsker å styre unna kommunikasjon om de store politiske debattene på Twitter. I stedet brukes plattformen i de fleste tilfeller som enveiskal for promotering av egne saker og ofte lite interessante synspunkter. En slik strategi gjør det vanskelig å nå igjennom på 140 tegn.

 

Et fenomen jeg har sett på i alle analysene jeg har gjennomført i dette prosjektet, er hvor delevennlig innholdet som legges ut oppleves blant følgerne. Hvor mye som deles mener jeg er den beste indikasjonen på om leserne opplever statusoppdateringene på Stoltenbergs Twitterprofil og evt. lenker som leseverdig. Her blir innhold og graden av involvering sentral. Vi vet politikere jevnlig må bidra med innhold som tilfører verdi for leserne og som fører til høy grad av interaksjon melllom eieren av profilen og følgerne for å bli oppfattet delevennlig i sosiale medier. Av Stoltenbergs totalt 84 tweets siden valget den 12. september i år, er hele 50 av dem delt med med andre. Det synes jeg er bra. En nærmere gjennomgang av hva slags tweets som er retweetet viser også at det som deles er en herlig blanding av politiske ytringer og lenker og mer personlig innhold.
 
Og noe av årsaken til sosiale mediers suksess, ligger som jeg har nevnt før, i en form for aktiv livsspeiling. For det er nettopp i smørja av personlighet, hverdagstrivialiteter, underholdning og substans at vi møter andre mennesker – enten vi kommuniserer ansikt til ansikt, i telefon eller i nettsamfunn.

Hva kan vi trekke ut av dette? Det virker som Stoltenberg trives i de sosiale mediene, men jeg tror han fortsatt er usikker på formen. Statsministeren må med andre ord bestemme seg for hvordan de sosiale mediene skal brukes og hvem han ønsker å nå på de ulike plattformene. Å kjenne velgernes ønsker er nødvendig for å vinne valg. Her kan sosiale medier brukes som en av flere kanaler. Formidling av budskap, i samspill med sine velgere/følgere/lesere i sosiale medier kommer til å bli viktigere. Ofte vil man være tjent med å dele seg opp sin onlineaktivitet. Flere overlappende nettverk er bedre enn ett stort samlet.
 
Mitt råd til Stoltenberg er å formidle oftere og bedre hva han tenker om politiske saker, hvorfor han er enig/uenig, blir sint eller noen ganger lei seg. Men ikke ha for mange saker, det blir rett og slett for mye å kommunisere. Og helt til slutt, å inivitere til dialog og skape debatt er vel så viktig som å spre informasjon i sosiale medier. Uten et genuint ønske om å samtale med velgerne  i sosiale medier, er faren at Facebooksiden, Twitterprofilen eller politikerbloggen kun blir et utstillingsvindu for partiets eget partiprogram. Det kan fort bli veldig kjedelig…..
God jul !

You may also like...

1 Response

  1. 17. januar 2012

    […] I analysene har vi tatt for oss politikernes aktivitet på Facebook, blogg og Twitter. Vi diskuterte lenge om vi også skulle se på andre plattformer, men i ettertid er jeg glad vi avgrenset til disse tre. Det ble mer enn nok for å si det sånn. Vi staret analysene med det minste partiet, Venstre og partileder Trine Skei Grande. Dernest kom turen til KrF og Knut Arild Hareide, Senterpartiet og Liv Signe Navarsete, for så å ta for meg de to som kjemper om det fremtidige ledervervet i SV, Audun Lysbakken og Heikki Holmås. Så var det Høyre og partileder Erna Solberg, og deretter FrP og Siv Jensen som sto for tur. AP ble siste parti ut, og på julaften sendte jeg min julegave til Jens Stoltenberg.  […]

Legg inn en kommentar