Kunst i sosiale medier

Det har vært hektiske to uker. Så hektiske at jeg er en uke på etterskudd med ukas blogginnlegg. Det liker jeg sletts ikke. Men forsinkelse til tross, det har vært uker fulle av opplevelser. For å nevne noe: har turnert Vestlandet – snakket til Farstad Shipping i Ålesund om betydningen av å være bevisst fallgruver når kapteiner og maskinansatte, med arbeidsplass ombord, overtar informasjonsformidlingen med rederiets logo som avsender. Et par dager senere forklarte jeg IT-bransjen om de muligheter sosiale medier gir for kunnskapsdeling på Nokios-konferansen, og dagen etter deltok jeg i sofaprat med norges største interiørblogger Emmeline om bloggtrender og de utfordringer som lett kan oppstå når unge bloggere blir kommersielle. Puh ..!

Sist, men ikke minst holdt jeg foredrag for kunstnere denne uken, i regi av Kunst rett vest. Det var en morsom opplevelse. Særlig fordi mange av kunstnerne i salen hevdet at de er så spesielle at de muligheter som ligger i bruk av ny teknologi ikke er relevant for dem. Det er det største vås jeg noen gang har hørt. Alle kunstnere med ambisjoner bør se de muligheter som ligger i ulikheter og spenningsfelt mellom kunst og kapital, Når den digitale utviklingen endrer hvordan vi tenker og fungerer, endrer den også hvordan kunst formidles, oppleves og markedsføres. Det vil i økende grad bli konkurranse om treff og klikk, gjenkjennelse og ikke minst salg. Det bør kunstnere ta innover seg. Potensialet mener jeg er uten grenser. Men skal kunstnere nå frem til sitt publikum, må kunstformidling skje gjennom nye måter å samhandle med publikum på. Når nettet i økende grad blir arenaen for innhenting av informasjon og utveksling av erfaringer, der publikum selv styrer informasjonen og setter premisser, nytter det ikke å si at du er for spesiell til å være til stede. Det handler om å være til stede der publikum faktisk er, fremfor å holde fast på et fåfengt håp om at disse oppsøker deg. 

En sentral kommunikasjonskanal for mange kunstnere er egen hjemmeside. De fleste hjemmesidene jeg har vært innom, fremstår som plakater i 1.0-format der man forteller hvem man er. En slik side skaper liten verdi for den som besøker. For at en webside skal skape business må den fungere som en kommunikasjonskanal som oppfordrer til at leseren vil vite mer, at man tilfører verdi slik at interessen for kunstneren og kunsten øker og fører publikum nærmere kjøpsøyeblikket. Interessant er det at vi i Harvard Business Review tidligere i år kunne lese at en av de store trendene er at sosiale medier i økende grad vil utkonkurree tradisjonelle hjemmesider. Og allerede – for flere aktører innen kunstverdenen –  har Facebook, blogger og andre nettsamfunn blitt den viktigste arenaen for kommunikasjon med publikum. Og hvorfor – jo fordi publikum forventer mer av nettopp hjemmesider. Nå er det ikke godt nok med tilgjengelig kvantitativ informasjon – forventinger til kvalitativ og brukergenerert informasjon er høy. 

I tillegg leter vi etter innhold som forteller oss mer om hvem kunstneren bak profilen er. Som Beth Kanter, forfatter av boka “The Networked Nonprofit” og på Fast Company Magazines liste over de mest innflytelsesrike kvinnene innen teknologiverdenen, sier; Folk flest fasineres av en kunstners liv og virke. Kunstnere bør derfor blogge om pensler, hvor vanskelig det er å få tak på atelier, hvorfor man ble kunstner, frykten for å mislykkes, tvilen som alltid gnager, hvor vanskelig det er å komme i gang og så videre. Dette fordi en form for selvavsløring er nødvendig for å bygge rasjonelle og varige bånd i sosiale medier. Kunstnere som vil lykkes med egen merkevarebygging på nett må derfor tørre å være litt personlig i full offentlighet. Det synes mange av kunstnerne i Drammen var litt skummelt..

Bruk av ny teknologi gjør det mulig for kunstnere å nå et bredt publikum uten særlig bruk av ressurser. Her hjemme går det imidlertid tregt. Jo da, mange norske kunstnere er til stede, på Twitter og Facebook, men kommentarfeltet blir ofte stående tomme og kanalene brukes i stor grad til egenpromotering og selvskryt. Et søk på Norske Billedkunstneres oversikt over kunstneres web-sider, viser også svært få kunstnerne med blogg. 

Et unntak er billedkunstner Cecilie Nissen som jeg mener er blant de få her hjemme som har tilpasset seg det faktum at kommunikasjonsvanene våre er i endring. Billedkunstneren har en interaktiv og oppdatert hjemmeside  der man i tilegg til se hennes malerier, som bildene over tatt ifm en work-shops med barn i Søgne og Vennesla høsten 2009, kan lese at billedkunstneren vanligvis bruker fotografier som utgangspunkt for malerier, og at hun mener det noen ganger kan være fint å bytte medium for å få et nytt blikk på ting. På bloggen tilretteleggs for dialog og kunstformidling og kunstneren har en aktiv stemme i samfunnsdebatten på Twitter

Utfordringen for mange kunstnere er dog mangel på kunnskap til å lykkes i kampen om synlighet på nett. Mange vet heller ikke hva om skal til for at ens kunst skal fremstå som profesjonell i sosiale medier. Det handler med andre ord om en bevisstgjøring ikke bare i forhold til hvordan du som kunstner skal fremstå på nett, men også hvordan du ikke skal fremstå. I artikkelen; Et essay om kunstneren og kunstverk i den digitale økonomien påpekes betydningen av innhold og tekst, betydningen av å gi verkene navn og sjenerøst dele refleksjoner omkring egne arbeider og virksomhet. 

På bloggen «The museum of the future» får vi 28 tips til hvordan kulturinstitusjoner med lave budsjetter kan utnytte de muligheter som ligger i bruk av sosiale medier. Det er ingen grunn til å tro at rådene ikke er gjeldende også for kunstnere. I praksis handler det om at kunstnere må legge ut lenker til bilder til ustillinger og omtale, og engasjere publikum slik at flest mulig anbefaler og liker det man legger ut. Når vi ser en person som beveger seg fra å klikke på liker-knapp til en kunstner, til å respondere på statusoppdateringer, for så å uttale seg om hva andre kommenterer, for så å besøke en «fan page» daglig og samtidig annonsere sin ankomst, først da har kunstneren lykkes i å dyrke frem sine superfans – og det er disse som blir kunstnerens fremtidige ambassadører. Og får marketing guru, forfatter og blogger Seth Godin rett i sin spådom vil vi allerede neste år oppleve at 90 prosent av alle kjøpsbeslutninger baseres på word of mouth eller digital promotering. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke er relevante tall også for kunst- og kultursektoren. Så det å dyrke frem ambassadørene blir utvilsomt avgjørende for fremtiden også her.

You may also like...

11 Responses

  1. Ingeborg sier:

    Kanskje er det nettopp redselen for dommen som gjør det vanskelig å ha kusten interaktivt tilgjengelig? Andre grupper, som forfattere og journalister får mange tilbakemeldinger på useriøst og sårende plan, og som kunstner utleverer du ditt innerste.
    Jeg blogger og twitrer både tekst og bilder -men sistnevnte er alltid mest skremmende. Dermed er alle de positive reaksjonene også enormt verdifulle! Det er så givende å snakke med menneskene der ute om hva de føler om kunsten din. Fordelene er langt større enn bakdelene!

    • Jeg tror du har rett, Frykten for negative kommentarer er nok tilstede hos mange, og i så måte er det enklere å være fraværende..På den annen side, å være bevisst varepraten som foregår om deg, gir mulighet for å delta i samtalen, uansett positiv el negativ vinkling. Det i seg selv er verdifullt (-:

  2. Christian sier:

    Kan du rydde opp på itslearningsiden din? Det ser ut som et bomba horehus!

  3. CecilieTS sier:

    Takk for et meget godt innlegg (igjen), Cecilie! Jeg har funnet lite omtale av sosiale medier relatert til kunst og kunstnere her i Norge.
    Spesielt liker jeg ditt fokus på at kunstneren kommer langt med å by på seg selv.
    Min erfaring er som du skriver: De færreste våger å gjøre det i dag. Jeg opplever også at kunstnere flest ikke ser verdien av å gi folk en gløtt «bak kulissene». For mange er det et innblikk inn i en utilgjengelig og annerledes verden, og mang en kunstner (fra mange ulike kunstarter) kunne være tjent med å gi glimt fra det som for aktøren selv er hverdagsliv. Andre ser det som lærerikt og spennende, i tillegg til det mest attraktive av alt: Det er unikt og genuint.

    Senere i høst skal jeg jobbe med Norske Kunstforeninger. Kommer da til å referere til og anbefale artikkelen din.

  4. cecilie sier:

    Takk for fine kommentarer Cecilie. Er så enig, det handler om å by litt på seg selv – det liker folk. Tror det å lette litt på sløret blir en forutsetning for å oppleves interessant – ingen gidder å følge med på statiske merkevarer,vi vil bli kjent med mennesket bak kulissene, akkurat slik du selv sier. Min egen erfaring er at det å tørre å vise andre sider av seg selv er merkevarebyggende i seg selv, og dessuten mye mer spennende,

  5. Endelig har jeg funnet en blogg som jeg kunne tenke meg å følge. Du har skrevet så mye tekst og det er så sent på kvelden at jeg må se nærmere på den i morgen. Jeg har nettopp utvidet min «plakathjemmeside» og leter etter måter å forbedre den på.

  6. Marte E. L. Johansen sier:

    En måte å engasjere publikum på og innby til relasjonsbygging:
    MoMA: http://moma.org/iwent
    Riktig nok en kunstinstitusjon, men likevel.

  7. Du beskriver veldig tydelig et av poengene som Andrew McAfee har trukket frem i boken sin «Enterprise 2.0». Han viser til økonomen Thaler som hevder folk verdsetter egenskapene ved ting de besitter høyere enn nye ting, spesielt dersom den nye tingen skal erstatte tingen man allerede har. Kunsterne lider veldig tydelig av dette fenomenet. Det som jeg synes er interessant er hvordan de har blitt offer for Thaler sin teori. Det virker som at kunsterne har tilegnet seg en kultur som gjør dem ekstra utsatt. Og nye kunstnere havner raskt samme felle dersom de blir sosialisert inn i denne kulturen.

    Anyway, en tanke som slo meg og som jeg hadde lyst til å dele.

  8. cecilie sier:

    Godt innspill, igjen. Er så glad du deler dine tenker nettopp på denne bloggen. Mye av dette mener jeg handler om at fremskritt ofte kritiseres og møtes med forbud og motstand fremfor å se nytteverdier. Jeg holder en del foredrag om dagen – sammen med statsviter og blogger Svein Tore Marthinsen (@stmarthinsen på Twitter). Der vier vi litt tid innledningsvis til nettopp dette. Senest forrige uke da vi snakket til rektorer og andre skoleledere om bruk av sosiale medier i nettopp skolen. Vi brukte følgende eks: «Min far fikk ikke bruke kulepenn på skolen. Det var forbudt. Den gjennomsnittlige skolelærers analyse av situasjonen var at sivilisasjonen ville få seg en alvorlig knekk dersom kulepenn tok over for penn, trekkpapir og blekkhus». Dette skriver datalinjestudenten Lars Kristiansen (http://folk.uio.no/larsk/dataped.PDF). Han er neppe særlig langt unna sannheten. Ting tar tid i skoleverket. Fremskritt latterliggjøres ofte av samtiden noe som gjør at tingene tar enda mye mer tid enn godt er. Skepsis og motstand mot det som er nytt er imidlertid slett ikke unikt for lærere. Da svensken Jan Bokløv fant opp V-stilen i hopp ble han hetset for sin «stygge» stil. Ikke minst av oss nordmenn. «Det er allerede noen få yngre hoppere som forsøker å hoppe som Bokløv. Innen FIS ønsker vi ikke en slik utvikling», sa formannen i skiforbundets hoppkomité, Torbjørn Yggeseth, til Aftenposten i 1988. Og da internett var i ferd med å slå igjennom, skrev cand. philol Leif Osvold i Dagens Næringsliv i 1996 at «Internett er en flopp. Det er en motegreie som vil dø ut om et par år». Alle tok feil. Grundig feil. Kulepennen var et stort framskritt. Trekkpapir og blekkhus representerte en tungvint fortid. V-stilen var et framskritt. Den var tryggere og langt mer effektiv enn den gamle stilen med parallelle ski. Internett floppet slett ikke, men kom så definitivt for å bli. Enig ?

Legg inn en kommentar