Journalister i sosiale medier; hvordan balansere mellom å være profesjonell og privat?

Fredag i forrige uke var jeg i Karasjok. Der har jeg aldri vært før. Hadde gledet meg både til til midnattsol og fisking i Tanavassdraget. Men været var dårlig så det ble kun foredrag på NRK Sàmpis etikkseminar denne gangen. Tema for foredraget, som i sin helhet ligger ute under presentasjoner på http://www.facebook.com/ceciliestaude, var det vanskelige skillet mellom «meg som privatperson på nettet» og rollen man har i som journalist i et profesjonelt liv. Og de av dere som har lest meg en stund, vet at dette er jeg opptatt av. Men fra å argumentere hardnakket for at sammensausingen av fag, roller og privatliv er omdømmesvekkende, er jeg i dag overbevist om at det er nettopp i denne «smørja» av private og proffe, av det trivielle og substansielle, som mye av årsaken til suksess i sosiale medier ligger. Likevel kan det å leke med initiativ i sosiale medier som står i strid med merkevarens identitet være svært risikofylt. Det å være tro mot sin egen identitet blir dermed ett av de viktigste elementene i vellykket personlig merkevarebygging.

Jeg startet foredraget med å påpeke at journalistikk som samtale med leserne allerede er etablert som et nytt redaksjonelt ideal. Dette til tross, mange av journalistene i Karasjok er svært usikre på hvordan de skal forholde seg til de sosiale mediene. De lurte på om journalister i det hele tatt kan mene noe på nett? I så fall, hvor langt kan man gå? Og hvor sterke private synspunkter kan egentlig journalister uttrykke uten at det går utover den profesjonelle integriteten?

Kollega Ragnhild Olsen skrev i fjor en kronikken «Balansere i sosiale medier«. Jeg synes den er bra, og anbefaler den som er interessert i teamet å lese den. Her trekker hun frem at sosiale medier byr på nye muligheter for journalister som ønsker å snakke med leserne. Men dette skjer under andre forutsetninger enn det journalistene er vant til. Her opptrer man som person, ikke institusjon. Man er deltager, ikke bare observatør. Grensen mellom det private og det profesjonelle viskes ut og man være forsiktig med å bli så nær og personlig at det skaper usikkerhet hos publikum og bryter med konvensjoner som sikrer journalistens integritet. Dette brukte jeg mye tid på i foredraget.  

Jeg mener det aller viktigste er å huske på hvor du jobbber. Er du journalist i NRK, så er du alltid journalist i NRK. Det er grenser for hvor mye privatperson du kan være når du er på slike arenaer. Med andre ord er det et mindre tydelig eksemplarisk skille mellom det å være eks «privat-twitrer» og jobben som nyhetsjournalist. Det er  fort gjort å gå over streken i forhold til å kommentere saker man dekke journalistisk. Og veien fra tasting til publisering er veldig kort. I fjor mistet CNN-medarbeider Octavia Nasr jobben for å ha uttrykt beundring for den avdøde Hezbollah-toppen Mohammed Hussein Fadlallah i en Twitter-melding.

Jeg var selvfølgelig også innom andre og ferske skrekkeksempler som bekrefter at mangelen på kunnskap om sosiale medier er åpenbar, også i jornalistiske kretser. Vi har redaktøren i Journalisten, som navnga voldtektssiktet TV-kjendis på Twitter. Han trodde han gjorde et søk, men tweeten havnet i feeden til hans nærmere 4000 følgere. Og vi har saken om OL-rettighetene som TV 2-ledelsen hadde gledet seg til å slippe selv. Men slik gikk det ikke fordi en overivrig ansatt i TV 2s sportsredaksjon ikke klarte å styre seg. Idét lederne i kanalen fikk vite at rettighetene var sikret, offentliggjorde den tidligere NRK-ansatte og twitter-entusiasten Morten Stokstad nyheten på twitter.

Og til slutt nevnte jeg NRK-reporteren som for en måneds tid siden begikk samme feil som mange andre i mediene har gjort den siste tiden: han forvekslet Osama med Obama.

Journalist eller ikke journalist. Det viktigste er å være bevisst hvilken posisjon du ønsker ta med tilstedeværelsen på nettet, Hvilke signaler du sender ut gjennom det du kommuniserer, påvirker hva du assosieres med. Jeg tror det er krevende, men mulig, også for journalister å balansere mellom det private og det profesjonelle. Men det er en hårfin balanse, og strikken må ikke tøyes slik at uformell dialog med publikum påvirker journalistikkens troverdighet og autoritet.

Da tar jeg sommerferie, skal til Italia på lørdag, jeg gleder meg !

 

You may also like...

15 Responses

  1. Det er en veldig interessant problemstilling. Jeg tror at vi er på vei litt feil vei, ved at folk på en måte nå forventes å være et ansikt for bedriften 24 timer i døgnet. Før nettet var det ikke slik på samme måte, og jeg tror vi som samfunn må endre på dette for det strider mot et grunnleggende demokratisk prinsipp. Må prøve å tenke dette ut i en lengre sak snart, grublet på det lenge nå.

    Ellers så er de to sakene du nevner på slutten litt på siden av saken. I begge tilfeller er det folk som twitrer i jobbsammenheng men som gjør tabber. Det blir noe annet enn om de hadde twitret ting om arbeidsgiver eller konkurrenter som privatpersoner. Viktige problemstillinger begge deler men er strengt tatt to forskjellige ting. Bare sånn for å være litt akademisk på en sommerformiddag…

  2. Bra innlegg, Cecilie. Jeg har bare lyst til å få med en ting: Journalister var blant de første yrkesgruppene som satte fokus på dette med privat/offentlig rolle-etikken. I Vær Varsom-plakaten har det i årevis vært bestemmelser rundt medlemskap i politiske partier, organisasjoner, brorskap (Rotary/Frimurerlosjen/lukkede samfunn med hemmelige eller åpne medlemslister) osv.

    Og da problematikken rundt sosiale medier begynte å melde seg, var journalister veldig ute med å ta debatten. I 2007 var det veldig mye diskusjon rundt hvorvidt jeg som journalist (som jeg var da) kunne ha kilder på vennelista mi på Facebook.

    Dessverre har diskusjonen rundt journalisters offentlige/private rolle på nett blitt mindre i takt med at diskusjonen rundt den generelle økte sammenblandingen på nettet har blitt større. Litt synd, kanskje – men såpass alvorlig at blant annet TV2 har hatt en opprydding i hva journalister kan si på Twitter.

    Så dette er en av de bransjene andre kan lære mye av når det gjelder grenseoppgangen mellom det private og det offentlige på nett – selv om jeg takket være Twitter vet langt mer om de politiske standpunktene til enkeltjournalister i NRK og VG enn jeg strengt tatt burde.

  3. Det er vel en generell trend at journalister blir mer «menere» og mindre rendyrkede formidlere. Jovisst ligger det mye mening i å velge ut hva man skal formidle, men journalistikken er et tydelig bevis på at innholdet som formidles både blir mer troverdig, interessant og givende ved at det faktisk er et menneske som deler informasjonen. Den rent objektive, og dermed profesjonelle, gjengivelsen av fakta ser vi mindre og mindre av, spesielt i TV- og magasinjournalistikken. Gir ikke dette journalistene en legitim rett til å være mer seg selv? Akkurat som du sier: smørja gjør «alt» som kommer gjennom journalistens munn og fingre mer givende.

  4. Ole Emil Johnsen sier:

    Veldig interessant tema. Jeg tror også at vi ser et generasjonsskille i journalistikken, hvor tilstedeværelse i sosiale medier blir nødvendig for å oppfylle samfunnsoppdraget som journalist. Dette gjeldet både i hvordan man finner nyheter, men også for å nå ut til leserne. Den nye mediehverdagen har gjort oss til mer sofistikerte mediebrukere. Vi forkaster «støy» uten å tenke på det, og engasjerer oss umiddelbart (ofte uten ettertanke) i saker vi finner interessante. Dette både i egne nettverk eller i de fora som mediene tilrettelegger for.

    Jeg tror vi vil se en profesjonalisering av hvordan redaksjonene kommuniserer med leserne sine. 24-timers krav til oppfølging fra journalister i mediedebatten er utopisk. Her vil jeg tro at mediehusene allerede jobber med å øke kompetansen blant journaluster og utvikler retningslinjer for personlig og profesjonell bruk, samtidig som at organusasjonene må få bedre systemer for overvåkning og oppfølging av relaterte debatter.

    Ellers vil nok også menings-og kommentarjournalistikken øke,…spesielt på nett, som også vil løfte frem kunnskapsrike «eksperter», som blir opinionsledere. God ferie!

  5. Ingeborg skriver: «…takket være Twitter vet langt mer om de politiske standpunktene til enkeltjournalister i NRK og VG enn jeg strengt tatt burde.»

    Hva mener du? Er det bedre at du er uvitende om en persons EGENTLIGE meninger enn at du vet og kan ha dette som bakteppe når du leser hva vedkommende skriver?

    • Nei, men i forhold til de presseetiske føringene journalister tradisjonelt har forholdt seg til – og den Vær Varsom-plakaten som er gjeldende i dag – vet jeg litt for mye til å tenke på en del av dem som objektive i politisk formidling. Og det er det mange redaktører som finner problematisk.

      (Ikke dermed sagt at jeg tror det finnes noe sånt som objektiv politisk journalistikk. Jeg er tross alt journalist sjæl!)

  6. cecilie sier:

    Tusen takk for innspill og nyttige kommentarer.

    Øyvind: Er veldig enig, sammenblandingen av roller har vi grublet på veldig lenge nå, uten å komme særlig mye lenger. Egentlig er jeg litt lei hele greia (-: Men diskusjonen kommer opp igjen og igjen fordi vi stadig oftere ser konkrete eksempler der det vanskelige skillet settes på prøve. Ofte handler disse sakene i utgangspunktet ikke om hvorvidt journalister, næringslivsledere eller andre kan få ytre seg med personlige meninger på nettet, men om hvordan måten man kommuniserer på i nettsamfunn får innvirkning på hvordan omgivelsene oppfatter den som uttaler seg. Det handler om aktsomhet og etterrettelighet – og som journalist er man nok mer enn andre yrkesgrupper forpliktet til å være betydelig mer varsom med hva som legges ut av ytringer på nettet – ytringsfriheten blir mer begrenset. Du har et poeng med forventningene knyttet til å være bedriftens ansikt utad 24 timer i døgnet. Et slikt krav står i strid med demokratiske prinsipper, og gjør at det blir enda vanskeligere å balansere det vanskelige skillet mellom «meg som privatperson på nettet» og rollen man har i et profesjonelt liv.

    Ingeborg: Min erfaring så langt, med journalisters tilstedeværelse i sosiale medier, er at de fleste av dem har brukt/og fortsatt bruker de sosiale mediene til å «brande» seg og sitt. De færreste jeg har vært i kontakt med synes å være bevisst hva den verdifulle sosiale mediearenaen kan bety fra et profesjonelt journalistisk perspektiv – både for å drive research og kildepleie, for å skape oppmerksomhet om saker og for å ha dialog med publikum. Det siste er et forsømt, men blir et stadig viktigere element i journalistikken.

    Jørgen: Dette kommer jo du inn på. At journalistikken blir mer troverdig når den bærer preg av flere stemmer. Å inkludere «vanlige» folks meninger og engasjement har lenge vært et uttalt mål i journalistikken. Tankevekkende er det også når journalister i økende grad snakker om bloggere som den femte statsmakt. Men overraskende er det ikke. Når bloggere setter dagsorden med egne saker, kan dette få konsekvenser for hvordan vi som konsumenter mottar, tolker og tar nyheter innover oss. Bloggen kan i så måte skape en bredde i hvordan en sak presenteres og få oss til å reflektere og dermed skape egne synspunkter på en sak. Dette kan fremme ulike former for deltakerdemokrati og for deliberasjon. Mange har dog satt spørsmålstegn ved om dette er en god eller dårlig trend for medieindustrien og om hva det betyr for journalistikken som profesjon.

    Ole Emil: Spennende tanker som jeg deler. Dialog med leserne blir nok mer og mer et krav. Her synes jeg den amerikanske journalisten og forskeren Dan Gillmors tanker om framtidig nyhetsrapportering er interessante. Gillmore, som i fjor var på norgesbesøk og snakket til journalister og redaktører om hvordan man kan gjøre passive forbrukere til aktive brukere av media, fremhever at framtidens journalistikk vil bli mer inkluderende – noe alle kan delta i og være med på å forme – et fenomen han mener delvis blir en trussel mot og noe som kan ta over for det vi forbinder med tradisjonell journalistikk. Blir spennnede å følge med på den utviklingen.

    God sommer til alle!

    • Det er en interessant artikkel i dagens utgave av Dagens Næringliv som er relevant i denne sammenheng. Dessverre ligger den ikke på nett, men tillater med å referere fra den her I korte trekk handler den om at PFU-klager mot journalitytringer på Twitter kan bli resultatet av en utredning Norsk Presseforbund har igangsatt. Det er nedsatt en hurtigarbeidende komite som skal vurdere om PFU bør behandle klager mot utsagn som er fremsatt på Twitter- og Facebookprofiler tilknyttet mediene. Kokkvold sier i artikkelen at der et journalistisk medium med en redaksjon tvitrer selv, vil det opplagt være del av det redaksjonelle produktet og i utgangspunktet må dette kunne innklages til PFU. Gråsonen er Twitttermeldinger av privat karakter som kan publiseres fra en «profesjonell» side. Og det er også tvilstilfeller der en konto er knyttet både til et medium og en person. I England har Press Complaints Commission iverksatt en tilsvarende utredning. Bakgrunnen er at PPC i dag ikke kan behandle klager på Twittermeldinger, fordi dette faller utenfor PCC’s oppdrag. På lik linke med PFU har PCC også oppfordret redaksjonene til å utarbeide klare regler for hva som ansees som del av det redaksjonelle produktet og hva som ikke er det. Kokkvold vil imidlertid ikke uttale seg om hvor vanlig det er at tvitrende journalister bryter pressens regelverk, Vær Varsom-plakaten.Han har dog registrert at journalister har beveget seg farlig nær grensen. Han mener pressefolk med pressekort bør holde seg til det presseetisk akseptable også når de tvitrer eller uttaler seg på sosiale medier som privatpersoner. Han mener også at journalister må vurdere hva man kan si sett i lys av stilling som eks uavhengig politisk kommentator. Utvilsomt spennende tider !

  7. Grethe Andersen sier:

    Kjekt og følge med på bloggen din. Mange interessante innlegg og tanker.
    Nå fortjener du ferie. God sommer til deg i Italia.

  8. Tina Bru sier:

    Interessant innlegg!

    En annen ting jeg har tenkt på i forhold til journalister og sosiale medier, som jeg snakket med en NRK-journalist om senest i dag, er hvordan journalister forholder seg til bruk av sosiale medier til å hente inn stoff, og hvor terskelen går i forhold til å lage saker på ting. Da tenker jeg på tilfeller hvor offentlige personer, politikere osv. tvitrer ting som kanskje ikke er helt politisk korrekte, og hvordan dette blir oppfattet av media. Det har jo vært noen saker hvor jeg mener journalister har «tatt litt av» når det gjelder å ta tvitring og facebook-bruk seriøst. At de behandler en twittermedling på samme måte som de ville en pressekonferanse. Er det heldig?

    Jeg tror journalister også må tilpasse seg sosiale medier, akkurat som alle oss andre som bruker sosiale medier profesjonelt. Jeg tror det er uheldig om utviklingen går i retning av at journalister er på jakt etter å «ta» folk for ting de skriver og mener på nett, eller legger for mye i ting som blir sagt. Det gjør at offentlige personer, som vi trenger i den offentlige debatten, blir mer pysete og kjedelige på nett. Jeg kjenner personlig mange politikere som er så redde for å bli «tatt» på ting eller misforstått på nett at de lar vær å tvitre. Det er jo ikke bra.

    Alle vet jo at man må vokte seg for hva man gjør på nett og hvordan man fremstår, men det er forskjell på å ta folk som virkelig fortjener det når de dummer seg ut (varaordføreren som fremsto som rasist på FB), og å ta folk for å være litt forfriskende ærlige, eller litt mindre politisk korrekt til enhver tid. Journalister må være med å oppfordre til at flere skal bruke sosiale medier, da jeg mener det styrker den offentlige debatten og til gjengjeld demokratiet vårt. Da må man utvise litt skjønn når man bruker sosiale medier til å produsere journalistisk stoff.

    For øvrig god sommer og kos deg på ferie!!

  9. Takk for fin kommentar Tina, og beklager sen respons. Men i disse ferietider er det forhåpentligvis akseptabelt å ligge litt på latsiden også her på bloggen. Koser meg i italia, nærmere bestemt Sperlonga, akkurat nå. Et sted som absolutt kan anbefales (-: Du er inne på viktige problemstillinger. Det kan synes som om den journalistiske «trenden», så langt, i forhold til å belyse tematikk innen sosiale medier, har vært å fokusere på de som tabber seg ut. Viktig nok forsåvidt, vi lærer alle mye av andres feil, men personlig blir jeg ofte frustrert når journalister vil ha meg til å kommentere slike saker, uten at det er plass eller tid nok til å gå i dybden. Resultatet blir da ofte, som du selv er inne på, at saken «tar av», blir tabloid og skaper frykt hos andre i forhold til selv å delta. En slik tilstand fremmer ikke deltagelse i den offentlige debatten, men er mer hemmende. Fortsatt god sommer.

  10. Nina Nordbø sier:

    Interessant Cecilie, at du skriver at man ikke har kommet så mye lenger etter mange diskusjoner om balansen mellom privat-profesjonell. Og at du er litt lei hele greia.

    Det er ikke min erfaring, etter flere år som rådgiver og kursholder for journalister som vil bruke sosiale medier som fagverktøy. Både i NRK, hvor jeg jobber, på IJ og på andre arbeidsplasser. Tvert imot, dette virker som en av de viktigste faglige diskusjonene blant journalister. Sosiale medier har endret medieverden radikalt de siste årene, og en av de store utfordringene for journalister har blitt å beholde den livsviktige troverdigheten særleg nyhetsjournalister er avhengige av å opprettholde.

    Nye premisser for troverdighet blant journalister i en tid hvor sosiale medier åpner for nye metoder for research og nyhetsformidling har vært tema på store nett/medie-konferanser som SXSW, Picnic og Le Web de siste årene. Og kommer garantert til å være det framover, dette en en utfordring vi finner ut av i takt med utvikling – og delte erfaringer.

    Fin post, interessante kommentarer – men dette temaet virker det ikke som om du er tett nok på?

    • cecilie sier:

      Nina – håper alt er bra med deg (-: og tusen takk for at du har kommentert på innlegget. Setter stor pris på det – å få kloke tanker fra en jeg selv beundrer i sosiale medier. Jeg er helt enig Nina, og jeg tror kanskje jeg har ordlagt meg uklart. Føler jeg personlig har synset kanskje vel mye om sammenblandingen av roller, derfor formuleringen «litt lei». Men at diskusjonen fortsatt er høyst relevant og svært viktig i journalistisk sammenheng er jeg helt enig i. Diskuterer dette mye med mine to journalistsøstre, Tone og Vår som du kanskje kjenner, som også er svært opptatt av problemstillingen. For utfordringene står jo i kø for journalister i sosiale medier. En ting er bevisstgjøringen knyttet til hvordan du som journalist selv fremstår i de sosiale mediene, og viktigheten å ikke bare forkusere på hvordan du ønsker å fremstå, men også hvordan du ikke ønsker å fremstå. Det andre er i forhold til research og kildebruk. Vi vet at sosiale medier brukes til både ærlige og uærlige hensikter, så å vurdere troverdigheten i kildematerialet kan være en stor utfordring. Hva kan vi stole på, hva bør vi være mer kritisk til osv Mange har feilet her også. Tar oppfordringen, skal ligge tett på fremover (-: , fortsatt god sommer. Har forøvrig lyst til å ta en prat med deg en dag, vedr kurset mitt, håper vi kan finne tid til det.

  11. Roar Nygård sier:

    Det er reservert et sted innerst i h… skrev prestestudenten om israelittisk lederskap. Meldingen var synlig kun en kort tid på Facebook, men lenge nok til å skape hovedoverskrifter.

    Det er selvfølgelig interessant å observere at det fins mennesker som tror Internett er privat, men det er minst like spennende å se hva normene i samfunnet sier og hva PFU, Pressens Faglige Utvalg, sier om hvorvidt pressen kan ta tak i «private» meldinger og publisere disse som overskrifter i media?

    http://roarnygard.wordpress.com/2011/11/08/privatperson-eller-offentlig-ansatt/ har jeg blogget om nettopp denne prestestudenten og hans kontroversielle ytringer samt dommen fra PFU – om pressen hadde opptrådt i strid med god presseskikk da de publiserte prestestudentens innlegg uten hans tillatelse.

  12. cecilie sier:

    Takk for innspill og takk for relevant lenke som bør leses! Kjenner eksempelet, har faktisk brukt det mange ganger i foredragsammenheng , som case som illustrerer hvor mange gråsoner det er i dette landskapet….., og hvor vanskelig det kommer til å bli fremover, for de som skal vurdere hva som er lov/ikke lov og hva som passer seg/passer seg ikke… (-:

Legg inn en kommentar