Når impulskontrollen er fraværende på Facebook

Varaordføreren i Aure kommune er ute i hardt vær. Hennes Facebook-kommentarer til at norsk-kenyanske Stella Mwangi vant Melodi Grand Prix i helgen vekker reaksjoner.”Gi mæ sama, isbjørna å moskusa! Æ syns d e d vi ska sæll, å itj at vi har åpne asylmottak!!!!”, skrev Ormbostad på sin Facebook-side etter seieren. Hun bedyrer at det ikke ligger noe rasistisk bak kommentaren. 
Også handlingen til en lektor ved Universitetet i Bergen bekrefter at folks manglende erfaring med sosiale medier er åpenbar. Provosert av studentinnleveringer har lektoren på sin egen Facebook-side, med over 400 venner, den siste tiden hatt flere oppdateringer der hun diskuterer det hun i en Facebook-status omtaler som studenters «makkverkarbeid».
Hva forteller egentlig den slags bruk av Twitter og Facebook som vi har sett eksempler på de siste ukene?  En ting er sikkert: Oppmerksomheten rundt et nytt medielandskap er i ferd med å endre seg; fra et nærmest ensidig fokus på årsaker til sosiale mediers popularitet, til at det stadig oftere settes søkelys på andre og mer negative implikasjoner. Hendelsene avspeiler at sosiale nettverk er blitt viktige kanaler for synliggjøring av engasjement og viktige møteplasser for sterke ytringer og formidling av inntrykk. Parallelt bekreftes det at normer for nettkommunikasjon er svakt utviklet og at mange unnlater å ta inn over seg at de skriver om levende, sårbare mennesker. Noen ganger kan ytringer i sosiale medier faktisk ha større krenkende kraft enn i andre media – nettopp fordi avsenderen er så tydelig definert.
Personopplysninger som ikke burde vært publisert, bilder som er misbrukt, innlegg som blir tolket som ren mobbing og ubevissthet rundt at det som legges ut blir liggende for evig tid, er forhold vi i økende grad eksponeres for i sosiale medier.  I beste sendetid på NRK kunne vi nylig høre Norges mest populære blogger er sliten og lei av skittkasting, og bestemte seg for å slutte å blogge.  Hun er bare en av mange som den siste tiden har vært offer for personer som har trådt over grensen i sin omtale av saker i nettsamfunn. Tidligere i år angret en psykolog og overlege på at hun oppga detaljer om overgrepssaken i Nord-Østerdalen i en åpen diskusjon på nettet. Og for noen måneder siden måtte en rettssak i Oslo holdes på nytt fordi en av meddommerne hadde bedt om innspill til straff via Facebook. 
Min spådom er at ansattes sladder i sosiale nettverk snart havner i rettsapparatet. ”En dag igjen på dette galehuset” skrev en svensk ansatt i Volvo på Facebooksiden sin tidligere i år. Han brukte lunsjpausen til å vise at han var klar for helg og fikk sparken før dagen var omme.
Siste tids hendelser bekrefter at det å leke med initiativ i sosiale medier kan være svært risikofylt.  Når din private online-identitet gir en feilaktig fremstilling av den virkelige personen bak profilen, svekkes raskt din profesjonelle identitet og i verste fall også den virksomheten du representerer. Det å være tro mot sin egen identitet blir dermed ett av de viktigste elementene i vellykket merkevarebygging. Dette er elementær kunnskap om merkevareledelse som ofte er glemt når man kommer til sosiale medier. Jeg har medfølelse med Rita Ormbostad om dagen. Hun dummet seg ut, og hennes uttalelser er vanskelig å forsvare. Selv hevder hun det hele var en spøk. At varaordføreren ikke har tenkt godt nok igjennom er at man som offentlig person skal man være betydelig mer varsom med å bli så privat at det kan undergrave respekt, troverdighet og kanskje til og med skape usikkerhet hos publikum, er åpenbart. I så måte mener jeg merkevarens identitet må påvirke graden av formalitet i kommunikasjonen – for alle de som forvalter den.

You may also like...

8 Responses

  1. Camilla Hager sier:

    Jeg blir rystet av mangelen på antenner i sosiale medier. Jeg har ikke særlig medfølelse for Ormbostad. Spøk eller ikke spøk, hadde hun tenkt seg om i mer enn to sekund, ville hun innsett at slike "festlige" kommentarer gjør seg best innenfor stuens fire vegger. Uansett, godt skrevet, Cecilie!

  2. peter sier:

    Hvilke forhåndsregler kan man ha for å unngå å havne i samme klemme som dem du beskriver over?

    eksempel er at Gmail epost tjeneren har en valgfri funksjon som ber deg løse matte oppgaver etter et bestemt tidspunkt på døgnet for å unngå at man sender e-post til sine kontakter som man ellers ikke ønsker å sende, er dette løsningen til en ubekvem Facebook eller twitter kvitring man skulle helst vært foruten en sen kveld eller i en slitsom hverdag?

    Noen har brukt ordtaket: If you stood in the middle of a crowd and no one could hear you, what would you shout out? Mangler vi så en speakers box i den virtuelle verden til å få sagt det en ønsker å si uten at noen skulle bry seg mindre?

  3. vaarloek sier:

    peter: om man ønsker å rope ut ting uten konsekvenser (for en sjøl), så er det bare å returnere til den anonyme tilværelsen vi alle levde online for noen år siden.

    til innlegget: det er helt klart at vi trenger å lære oss "nettikette". jeg vet definitivt at det ligger ting ute som jeg har sagt og som jeg i ettertidens klokskap kanskje burde latt være å si. men jeg tror jeg kan stå for det meste av det, i alle fall. selv om jeg burde lære meg å holde mer kjeft.

  4. Jill Walker Rettberg sier:

    Cecilie, jeg er venn med UiB-foreleseren og vet dermed godt at hun IKKE skrev "makkverkarbeid" og at det ikke var gjentatte statusoppdateringer – det var en statusoppdatering hvor det sto ”Blir provosert av studentinnleveringer som er så dårlige at ingenting tilsier at vedkommende faktisk studerer det de skriver om!” Man kan selvsagt kritisere det, men jeg syns det er meget påfallende at media har hauset det opp med overskrifter som "Gjør narr av studenter" og "studenter henges ut" slik at studentrepresentantene tydeligvis mener at dette er individuell uthenging og baksnakking og brudd på taushetsplikt og det som verre er. Det er underlig hvordan fem fjær blir til ti høns.

    Faktisk tror jeg foreleserens beste mediehåndteringsstrategi ville vært å gått ut offentlig. Var statusmeldingen offentlig ville det ikke vært noen sak lenger.

    Jeg har en annen venninne og kollega som helt bevisst har valgt å la Facebookprofilen være helt åpen. Det gjør hun fordi hun ikke vil la seg lure til å tro at Facebook er privat. Det er kanskje den beste strategien.

    Men likevel mener jeg det er skremmende å se hvordan media formidler en privat statusmelding på en måte som gjør at alle tror det har skjedd langt verre ting enn det som faktisk er blitt sagt.

    Har et debattinnlegg om dette i Bergens Tidende i dag, som også står i bloggen min: http://jilltxt.net/?p=2521

  5. Cecilie staude sier:

    Takk for gode kommentarer, og beklager samtidig sen respons. Har vært på fjellet noen dager – irriterende nok, kun med sporadisk netttilgang (-:

    Camilla, Petter og Vaarloek: For det første mener jeg det handler om kunnskapsløshet, utenksomhet og i noen tilfeller mangel på folkeskikk. I mange sammenhenger synes jeg det ser ut som om enkelte tror internett et lovløst univers, og at vi her kan dele informasjon som vi kanskje ikke hadde delt dersom vi hadde møttes ansikt til ansikt. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at andre spilleregler gjelder på nettet som i den virkelige verden for å si det sånn. Slik jeg ser det handler om å profesjonalisere sin fremferd på nettet, slik at det ikke blir tilfeldigheter og utenksomhet som spiller den viktigste rollen i hvordan du oppleves. Fokuset skal ikke bare være på hvordan du ønsker å fremstå, men også på hvordan du ikke ønsker å fremstå. Det tror jeg er noe mnge ikke tenker særlig mye på.

    Jill – takk for gode kommentarer og takk for at du stakk innom på bloggen. Håper å se deg ved flere anledninger. At media ikke alltid forteller historien slik den virkelig er, er jeg den første til å være enig i. Har egne kurs her på BI som tar for seg nettopp dette. Tabloidjournalistikk og journalister som ofte åpenbart har en agenda, synes jeg vi ser mer og mer av – et faktum denne saken også er et godt eksempel på. Derfor må man, når man handler i
    en slags "overopphetet sinnstilstand" – også ta innover seg hvilke konsekvenser en slik handling kan få.

  6. Linda Sannum sier:

    Den siste setningen i innlegget ditt er den aller viktigste synes jeg: at man må moderere seg i takt med hvilke rolle man har i jobbsammenheng og i samfunnet forøvrig. Dette kombinert med tommelfingerregelen "personlig – men ikke for privat" er nok ingen dum leveregel når man praktiserer deler av sitt sosiale liv på nettet. Hvor stor påvirkningskraft har man overfor andre, og hvor mange følgere har man på Facebook og Twitter? Det har endel å si mener jeg. Trolig vil vi se at det kommer retningslinjer for "nett-vett" i løpet av de nærmeste årene, blant annet som følge av eksempler som nevnt i ditt innlegg. I mellomtiden er det spennende å følge denne utviklingen. Blant annet ved å ta ditt kurs i Sosiale Medier på BI neste semester. Gleder meg! Hilsen en voksen student.

  7. cecilie staude sier:

    Takk for gode refleksjoner Linda, jeg gleder meg virkelig til å treffe deg her neste semester. Dette er forhold jeg er svært opptatt av. Det du sier om påvirkningskraft ovenfor sine "followers" er et viktig moment. Sammen-blandingen av privat kommunikasjon og profesjonelle roller skaper utfordringer for oss alle. Spørsmålet blir hvor sterke private synspunkter kan akademikere uttrykke uten at det går utover den profesjonelle integriteten? Mange er veldig uenige med meg, synes jeg er for korrekt og ordentlig om du skjønner. Men jeg mener man skal være betydelig mer varsom med å bli så privat at det kan undergrave respekt, troverdighet og kanskje til og med skape usikkerhet hos publikum og dermed bryter med konvensjoner som sikrer akademikeres integritet. I så måte mener jeg igjen at en merkevares identitet må påvirke graden av formalitet i kommunikasjonen. Men det er stor forskjell på å løsne snippen og kaste skjorta., lurer på om jeg skal skrive et blogginnlegg om dette i morgen…

  8. Peter sier:

    Hei igjen.
    Takk for svar. Jeg og en venn lagde for morroskyld en "speaker's corner-box" samme kvelden over skype,. han i Oslo og jeg i Kristiansand. For øyeblikket er den veldig intern blant en gjeng, og illustrer en snakkeboble for enkelte til å si sin mening i et anonymt internett; eller for å kunne "rope-i-en-pute" der ingen hører deg. Litt som et kvitter i et stort rom, uten innlogging og uten følgere :-)
    http://box.nbmedia.no/

Legg inn en kommentar