Å diskutere fag på 140 tegn

“Litt av en dominoreaksjon på utspillet ditt om grå på twitter. Var det som forventet eller ble du overrumplet” ? Det var ordlyden i en Twitter-melding jeg fikk her forleden. Spørsmålet var en konsekvens av flere dager med diskusjoner og meningsutvekslinger knyttet til mitt siste innlegg på PRprat, der jeg stilte spørsmålet: hvor grå og kjedelig kan man være i sosiale medier
Ble jeg overrasket ? Jo kanskje litt. Men det er både spennende og interessant med debatt knyttet til min holdning om at Twitter i stor grad fylles med private likegyldigheter som ikke har stort i det offentlige rom å gjøre, intime beretninger som knapt har interesse for nære venner. Kanskje greit nok når man er i en mindre krets av 20-30 twitrere. Ikke så greit når man har akseptert å ha et par tusen «followers». Da mener jeg Twitter ikke er en privat sfære, men en offentlighet. Det finnes dog enkle remedier mot slikt. Jeg er enig i alle som stadig tipser meg om det. Tusen takk! For det er frivillig å lese. Det er bare å «remove» brukere hvis du ikke vil følge dem. Likeens er det mulig å blokkere twitrere man ikke ønsker skal lese det du selv skriver. 

Men nok om det, debatt ble det, i kommentarfeltet på bloggen, såvel som på Twitter. Og den var ny for meg. Å diskutere fag på bussen, i butikken, under middagen, nærmest fra time til time – i stramt format – aldri med mer enn 140 tegn – ga meg nye og interessante erfaringer. Særlig slår det meg hvor fort misforståelser oppstår. Med et format ikke stort lenger enn en vanlig sms, blir resultatet raskt en slags konstruert ueniget, fordi mange tvitrer og kvitrer på bakgrunn av siste tweet, i stedet for ta jobben med å bla seg tilbake for å finne utgangspunktet for saken. En annen fallgrube er valg av ord. Selv var jeg litt kjapp i vendingen i en av mine tweets der jeg hevdet at vi som diskuterte hadde ulikt utgangspunkt, en uttalelse som fort kan gi inntrykk av meg selv som selvoppnevnt ekspert.
Men uansett, alle som er aktive i sosiale medier vet at man blir motsagt når noen er uenige. Høyt og tydelig, og ofte av mennesker du sannsynligvis aldri ville diskutert med hadde det ikke vært for blogger eller Twitter. Og heldigvis i en konstruktiv og hyggelig tone mesteparten av tiden. For folk liker å diskutere, og sosiale medier har jo nettopp en infrastruktur som muliggjør det å kommentere og diskutere med alle du ønsker å diskutere med. Men når alt som kommuniseres av relevant og urelevant havner i tidslinjen til alle som følger meg, slår det meg at strategien heretter å begrense diskusjoner på Twitter med andre som går over mange tweets.  Dette for å unngå å oppleves som påtrengende eller belastende av mitt eget nettverk. 

You may also like...

2 Responses

  1. iacob sier:

    Hvorfor konkludere så bastant?

    Tenk om folk følger deg nettopp fordi du diskuterer fag, også over flere meldinger.

    Når ditt fag er sosiale medier, hele Twitters yndingstema, tror jeg ikke du skal være bekymret for å virke trettende.

    Bruk heller Twitter sånn at du får mest mulig utbytte av det selv, så får heller folk følge deg eller la være om de føler for det.

  2. cecilie staude sier:

    Takk for nyttig innspill, og du har nok et godt poeng. Jeg er kanskje over gjennomsnittet hysterisk knyttet til å virke "anmasende" og "trettende" overfor nettverket mitt, og vil i størst mulig grad bidra med innhold som gir verdiøkning til dem som følger meg. Dette er en strategi som funker for meg, men det behøver jo ikke å bety at ikke andre strategier kan fungere like godt for andre.

Legg inn en kommentar