PFU famler i ukjent farvann

Tirsdag i forrige uke behanandlet Pressens Faglige Utvalg (PFU) saken som redaktør og teologistudent Eirik Junge Eliassen tidligere i sommer klaget inn for utvalget. Bakgrunnen for klagen var at nettstedet itromso.no siterte en uttalelse Eliassen hadde kom med på sin lukkede Facebook-profil. Dette betyr at man måtte være en av Eliassens 2700 venner, flere av dem  journalister, for å få tilgang til uttalelsen.

PFU besluttet at itromsø ikke hadde brutt god presseetikk. Dette fordi utvalget mente at det er ytringens innhold og samfunnsmessige betydning som er avgjørende for hvorvidt media kan bruke slike sitater. Samtidig vektla utvalget at Eliassen som en kjent person må tåle at media videreformidler hans synspunkter. Saken er imidlertid kanskje ikke så åpenbar som PFU skulle ønske. Debatten har rast etter at PFU frikjente avisen for å ha brukt sitater fra en lukket profil på Facebook.

Eliassen-saken er et godt eksempel på det vanskelige terrenget sosiale medier representerer når det kommer til presseetisk regelverk. Klageorganet har kun én gang tidligere behandlet en lignende sak. Tilfellene er ikke flere i andre europeiske land heller. Det PFU forrige uke ble invitert til, var på mange måter derfor presseetisk nybrottsarbeid.

Nybrottsarbeid til tross. Pressens Faglige Utvalg innfridde ikke på tirsdag. I et opptak fra møtet så vi usikre medlemmer som vinglet frem og tilbake i argumentasjonen. Flere var dog innom prinsipielle forhold ved saken, men var ikke overbevisende i forhold til  å gå i dybden på problemstillingene. Kanskje på grunn av mangel på kunnskap om det nye medielandskapet, eller kanskje aller helst fordi det er vanskelig å være tydelig når man diskuterer noe som ligger i en slags gråsone mellom folkevett og journalistiske prinsipper.

Flere etterlyser klarere regler for hva pressen kan gjengi fra Facebook og andre sosiale medier


Ingen er vel i tvil om at livet ville vært betydelig enklere hvis alt kunne reguleres i klare regler. Men fordi gråsonene er mange i dette landskapet, vil det nesten være umulig å komme opp med noe fasitsvar på hvordan pressen skal og bør oppføre seg i forhold til ytringer i sosiale medier. Slik det ble gjort av Pressenævnet i Danmark, der en prinsipputtalelse, hvor de skiller mellom hva som er lukket og hva som er åpent, altså: det som ligger åpent kan fritt gjenbrukes, men ikke det som foregår på lukkede profiler, har skapt problemer i forhold til senere og tilsvarende saker. Det skjedde ikke på tirsdag, og det er nok klokt. Her må man nok føle seg  frem og prøve flere saker før man enes om en prinsipiell avklaring rundt spørsmål om kontroversielle statusoppdateringer på Facebookprofilen din fritt kan refereres og videreformidles i media.

Men en ting er sikkert, heller ikke pressen kan lukke øynene for Facebookrevolusjonen. Og jeg tror vi som brukere av Facebook og andre sosiale nettsamfunn må innse at journalister på nyhetsjakt alltid finner veien inn bak stengte dører og lukkede profiler for å finne gode nyhetssaker. I så måte handler det som også Svein Brurås, lærer ved journalistutdanningen i Volda har påpekt, om en avveining mellom hensyn og omtanke på den ene siden og behovet for en kritisk dekning av samfunnsspørsmål på den andre. Her synes jeg også den amerikanske journalisten og forskeren Dan Gillmors tanker om framtidig nyhetsrapportering er interessante. Gillmore, som i sommer var på norgesbesøk for å snakke til journalister og redaktører om fremtidens journalistikk  fremhever at journalistikken fremover vil bli mer inkluderende – noe alle kan delta i og være med på å forme – et fenomen han mener delvis blir en trussel mot og noe som kan ta over for det vi forbinder med tradisjonell journalistikk.

Igjen handler det om bruk av folkeskikk 2.0, nettvett og aktsomheten av å legge ut på ytringer på nettet du ikke vil ha ut i offentligheten. I så måte bør man ha som hovedregel at alt du publiserer på nettet er noe du også kunne ha uttalt deg om til en folkemengde med en blanding av gode venner, familie, journalister og fremmede. Sintef-forsker Petter Bae Brandtzæg tror at meldinger på nettsamfunn lett kan bli misforstått og oppfordrer derfor folk til å være forsiktige. Folk slenger fra seg halvfleipete meldinger på Facebook og når det står der kan det kanskje virke mer alvorlig enn det var ment fra avsender, hevder han.

PFU-klager med utspring i sosiale medier vil trolig komme på løpende bånd. En fersk undersøkelse viser imidlertid at blant 227 redaksjonener, svarer så mange som 203 redaksjoner «nei» og bare 20 redaksjoner «ja» på spørsmålet om PFUs uttalelser brukes som grunnlag for etisk debatt internt i redaksjonene.  Her er jeg enig med IJs fagmedarbeider Gunnar Bodahl-Johansen som hevder resultatet er dårlige tall for selvdømmeordning fordi PFUs uttalelser har en sterkt begrenset verdi hvis de ikke gjøres til etisk fellesgods i norske redaksjoner. Det synes jeg kanskje er mer bekymringsfullt….

You may also like...

Legg inn en kommentar