Du er aldri helt privat i sosiale medier

Her forleden kunne vi i en kommentar i E-24 lese at informasjonssjefen i DnB NOR, Ole Irgens, har slettet bloggen sin. Dette fordi han brukte tittelen «jævla bønder» i et blogginnlegg hvor han mente at bøndene hadde fått altfor mye av staten i årets jordbruksoppgjør. Dette falt ikke i god jord hos folket i landbruket. Også andre har reagert, og mener en slik uttalelse er høyst uakseptabel og svekker DnB NORs troverdighet. Dette til tross for at informasjonsdirektøren i selskapet, Thomas Midteide, i etterkant har rykket ut med en kraftig beklagelser og en forsikring om at «DnB NOR er glad i bønder».

DnB NORs informasjonssjef Ole Irgens fikk refs etter å ha postet et såkalt privat blogginnlegg
under tittelen «Jævla bønder».

Skribent Elin Ørjasæter hevder i sin kommentar at saken er trist for alle som ønsker en levende samfunnsdebatt. Hun trekker frem at informasjonssjefen fremsto som privatperson i bloggen. Ikke noe sted kunne han identifiseres som DnB-ansatt, ei heller kunne han identifiseres ved mail eller bilde. Ørjasæter mener bloggen var eksemplarisk i skille mellom privat-bloggeren og jobben som informasjonssjef i finanskonsernet. Når slike blogger må slettes fordi innholdet kan få økonomiske konsekvenser for arbeidsgiver, mener kommentatoren at samfunnsdebatten på nett er overlatt til trygdemottakere, offentlig ansatte og rikssynsere.

Ørjasæter belyser en relevant problemstilling. Gjennom blogger har alle – privatpersoner som ansatte – en unik mulighet til å utrykke seg i det offentlige rom og til å publisere sine meninger. Dette kan fremme ulike former for deltakerdemokrati og for deliberasjon. Og det er bra. Likevel mener jeg hun trekker gale konklusjoner. Denne saken handler i utgangspunktet ikke om hvorvidt næringslivsledere og andre kan få ytre seg med personlige meninger på nettet, men om hvordan man kommuniserer i nettsamfunn. Nok en gang handler det om aktsomhet og etterettelighet. Og som advokat og partner i advokatfirmaet Bull & Co, Margrethe Husebø hevdet i en kommentar i Aftenposten nylig; som leder er man forpliktet til å være mer varsom med hva som leggers ut av ytringer på nettet. I så måte er lojalitetsplikten strengere for ledere og ytringsfriheten mer begrenset fordi det er et særskilt aktsomhetsplikt knyttet til lederrollen.

Magnus Finset Sørdal konkluderer i sin masteroppgave, Discovering Social Media –an Exploratory Study,  at det å leke med initiativ i sosiale medier som står i strid med merkevarens identitet kan være svært risikofylt. Funnene mener jeg også kan relateres til det  faktum at du aldri er 100 prosent privatperson når du uttaler deg i sosiale medier. Du vil alltid være en representant for virksomheten du representerer i større eller mindre grad, og en halvsleivete tittel om bønder i et blogginnlegg, kan fort oppfattes som noe annet enn det var ment fra avsender. I så måte kan din private online-identitet gi en feilaktig framstilling av den virkelige personen bak profilen – og dermed svekke din din profesjonelle identitet og også virksomheten du representerer.  

Saken om bøndene er nok en gang et godt eksempel på det vanskelige skillet mellom «meg som privatperson på nettet» og rollen man har i et profesjonelt liv. Min egen enkle tommefingerregel er tilsvarende den kollega og førsteamanuensis ved BI, Espen Andersen, har; at jeg ikke skriver ting i bloggen min som jeg ikke tør se på førstesiden i dagens avis. En slik enkel regel kan kanskje også være nyttig for andre.

You may also like...

4 Responses

  1. Magnus Finset Sørdal sier:

    Jeg tror det er urealistisk å tro at man kan unngå å påvirke omdømmet til bedriften man jobber i hvis man har en framtredene posisjon og uttaler seg nedsettende om noe eller noen – uansett sammenheng. Er uttalelsene krass nok behøver man kanskje ikke engang ha en framtredene posisjon.

    Egentlig er det ikke så vanskelig å forstå. Hvis Ole Irgen hadde stått på Trondheim Torg og brølt ut samme budskap i en megafon vil også folk ha reagert, og det samme gjør noen når han skriver dette på sin blogg. Slik jeg ser det er det et par elementer som gjør det enda mer problematisk å gjøre det på en blogg enn å stå på Trondheim Torg:

    For det første blir koblingen mellom privatperson og jobb enda tettere, eller i alle fall mer synlig; i løpet av noen tastetrykk så ser man hvem mannen er og hvor han jobber.
    For det andre, og enda viktigere, blir budskapet tilgjengelig for et stort antall mennesker og kan enkelt spres gjennom ulike sosiale kanaler.

    I tillegg tror jeg at det er enklere å publisere noe lite gjennomtenkt på en blogg enn i mange andre sammenhenger. Veien er kort – faktisk trenger man ikke gå lengre enn fra frokostbordet og bort til PC´n. Med andre ord hadde nok Irgen ikke formulert seg slik på Trondheim Torg med en megafon.

    Vi vil fortsatt se mange saker som dette, det er det liten tvil om, men ettersom det digitale samfunnet modnes tror jeg nok tilfellene blir færre. Det som hadde vært interessant å sett på, er den virkelige effekten av «skandaler» som har oppstått i sosiale medier. I hvor stor grad ble omdømmet til Sony Universal skadet av «drittunge»-saken? Eller hva med musikktjenesten Wips og de relaterte bedriftene (Telenor,, WIMP, Aspiro Platekompaniet) etter den såkalte #Wimpgate saken? Personlig tror jeg ikke de stikker så dypt. Jeg kjenner bare de overnevnte sakene overfladisk, men jeg tror virkelige skandaler stammer fra problemer som stikker dyperene enn at noen har sagt noe dumt til noen eller lurt litt rundt og latet som de er noen andre enn de er.

  2. Magnus sier:

    Rettelse; jeg sikter selvsagt til Warner Music når jeg peker til "drittungesaken". Veien fra tanke til publisering er som sagt kort i denne verden…

  3. Richard Tallaksen sier:

    Jeg synes du tar opp et viktig poeng Cecilie, og jeg er enig med deg i at man vil aldri være 100% privatperson når man deltar i sosiale mediene. Jeg tror dette skremmer mange bedriftsledere, og fører til at man prøver å stramme inn deltagelsen til de ansatte. Derimot mener jeg at man fort glemmer de positive sidene ved at de ansatte kan uttrykke seg i sosiale medier. I min bacheloroppgave med Haakon Bowitz, så vi nærmere ansattes bidrag i markedskommunikasjonen, og fant ut at enkeltpersoner også kan være med på å bygge bedriftens omdømme og merkevare. Da bla. gjennom synligjøring av produkter og tjenester, men også som en viktig del for å ”personliggjøre” merkevaren og skape relasjoner med omgivelsene.

    Samtidig kommer man ikke unna det faktum at negative og uheldige uttalelser som overnevnte, faktisk kan være med på å svekke omdømmet til virksomheten. Jeg tror den beste måten bedrifter kan forebygge slike saker på, er ved å lære opp de ansatte i hvordan de kan bruke de nye kanalene. Dette innebærer bla. det å informere om potensielle utfordringer, farer og trusler de kan komme til å støte på. Det handler mao. om å bevisstgjøre den enkelte på deres rolle som representant for bedriften både i og utenfor arbeidstid, og ikke minst bygge sunne og gode holdninger. Dette tror jeg ikke man gjør ved å nekte deltagelse, men ved å la dem prøve og feile, og hjelpe den enkelte på veien. Det hele handler om å oppmuntre hver enkelt til å vise sunt bondevett.

  4. Cecilie staude sier:

    Jeg er enig med deg Magnus, terskelen for å mene noe på nett synes utvilsomt å være betydelig lavere enn å stå på et torg og skrike. Det har vi mange eksempler på. Og hva det betyr i form av påvirkning av holdning og adferd håper jeg fremtidig forskning kan si noe om.

    Richard – bacheloroppgaven deres fikk jeg inn på pulten min her i går. Den gleder jeg meg til å lese. Utvilsomt kommer jeg til å referere til den fremover – her på bloggen
    (-:. Flott om du kunne sendt meg den som link også.

Legg inn en kommentar